Er han et dårlig eksempel, eller en lekende far? Svaret er ikke opplagt.
Jeg har kommet i et vanskelig dilemma. Vi har en gutt på fem år og en jente som snart er to år. Og jeg er en mamma som bekymrer meg mer og mer for i hvilken grad en «datagal/spillgal» pappa påvirker barna våre. Pappaen sitter og spiller eller arrangerer spill hver eneste kveld i minst trefire timer (og gjerne mer). Dette er simulatorspill med forskjellige måter å drepe på i krig, for eksempel «Battlefield», «Black Hawk Down» og så videre.
Datamaskinen har stått i et eget rom de siste årene, og jeg har fått mannen min til å bruke headset for at vi skal slippe å høre alle krigslydene. Jeg har også forsøkt å ordne det slik at han ikke spiller mens barna er våkne. Men ordningen rakner mer og mer særlig i helgene. Det er som om han ikke forstår at dette kan være skadelig for barna. Eller så er hans behov for å spille så stort at det overgår hensynet til barnas beste. Jeg har forsøkt å skjerme barna så godt det lar seg gjøre. Men barn får ofte med seg mer enn det voksne tror, og vi har en meget intelligent femåring. Jeg har akkurat fått referert en samtale gutten hadde med mormoren sin, hvor han sier at pappa spiller kule spill med skyting. Han har aldri snakket med meg om dette.
Nå lurer jeg på om du har noen pedagogiske tanker om temaet. Det er sikkert flere enn meg som sliter med lignende. Jeg er klar over at pappaen lider av en type spillegalskap, og tenker som så at det er vel bedre med data enn med alkohol og lignende. Han har alltid vært interessert i data, så jeg burde vel ha visst om risikoen da jeg valgte ham. Men er det noe jeg eller vi likevel kan gjøre for barna våre? Hvordan vil det påvirke gutten (og jenta etter hvert) at pappa spiller krigsspill?
Svar:
Når jeg leser historien din, er det første jeg tenker at jeg gjerne skulle ha kjent mannen din. Jeg skulle gjerne ved selvsyn ha konstatert om han bare er en umoden guttunge, som heller skulle ha diktet seg til en familie i cyberspace eller om han er en voksen og moden mann med en lidenskap for dataspill. Jeg stiller meg dette spørsmålet fordi det i lengden vil påvirke barna mye mer enn hvilken type spill han spiller.
Det neste jeg spør meg selv om, er hvor mange forskjellige slags følelser og bekymringer du pakker sammen og presenterer som en bekymring for hvordan barna deres blir påvirket? Hvis din virkelighet er at du i realiteten er enslig mor med tre barn, må det eksistere en del savn og frustrasjon mellom dere to og som i første omgang ikke handler om barna. Jeg spør fordi det ofte er lettere for mødre å snakke på barnas vegne enn sine egne. Dermed ender viktige temaer i parforholdet med å bli en diskusjon om hva som er bra eller ikke bra for barn. Også dette vil på lang sikt påvirke barna mye mer enn krigsspillene mannen din spiller.
Forestillingen om menn og fedre som en integrert del av familiens omsorgs- og følelsesmessige liv, er historisk sett helt ny. De fleste menn har brukt mange timer hver dag på å beskjeftige seg med noe annet enn familien og rollen som forsørger etter at det første barnet ble født. De har kanskje stått i kjelleren og bygget motorsykler, gått på jakt, sittet på kafé, arbeidet i hagen, sett fjernsyn og så videre. Og sønnene deres har gjort det samme etter at de ble voksne. Noen helt klart for å slippe å høre konens bebreidelser og klager, og andre fordi de var lidenskapelig opptatt av hobbyen sin av å leke.
Det er mange menn det man før i tiden kalte «samfunnets støtter» som har brukt et helt liv på å studere de store krigenes historie, lese generalenes bøker om strategi og taktikk og tilbrakt kveld etter kveld i stuens beste stol utenfor følelsesmessig rekkevidde. De hadde også ektefeller som trøstet seg med at mannen i det minste ikke drakk. Vi er kanskje ennå ikke parate til å gi dataspill samme kulturelle status, og kanskje fortjener det heller ikke det?
Det er på mange måter en gave til barn å ha en far som egentlig bare er et stort «lekebarn» de første 1213 årene hvis han altså leker med dem! Fra puberteten blir det mer problematisk spesielt for sønnene fordi de mangler en god rollemodell, et godt eksempel på hva det vil si å være en moden mann og ikke bare en stor gutt som spiller voksen. Det har mange av oss overlevd i fin stil, og har i stedet funnet forbilder og mentorer utenfor familien.
Jeg mener at det viktigste som kan skje i familien din er at du og mannen din får dere en ordentlig prat om det han bruker så mye tid på. Du kan ikke holde krigsspillene ute av familien, og du kan ikke skåne barna spesielt ikke sønnen deres, som i noen år til vil gjøre alt for å være sammen med faren og bli som ham også. Eller kanskje prøver han selv i en måned og konkluderer med at barndommen er for kort og spennende til å tilbringes foran en dataskjerm. Selv sønner av storviltjegere er blitt vegetarer!
Det viktigste for barna deres er at din manns hobby finner sin plass i familien. Du skal ikke leve med angsten for hvordan den påvirker barna. Han skal ikke leve sammen med en kvinne som mener at han er farlig for sine barn. Dere to bør med andre ord finne ut av det og ta hverandre alvorlig.
Denne samtalen, som lett kan vare et halvt års tid, skiller seg i prinsippet ikke fra den samtalen som er nødvendig i familier hvor far eller mor er så fraværende på grunn av sitt arbeid at barna ikke får tilfredsstilt sitt følelsesmessige behov. Forskjellen mellom å svikte familien sin på grunn av en glorverdig yrkes- eller idrettskarrière og en lidenskap for dataspill er utelukkende moralsk.
Noen undersøkelser tyder på at krigsspill er «farlige» for barn i alle aldre. Om det skyldes innholdet eller stimuli de går glipp av mens de spiller, er imidlertid ikke besvart ennå. Jeg er bestemt ikke spesielt kyndig på dette området, men jeg tror at en av de avgjørende faktorene må være om lidenskapen for disse spillene har karakter av virkelighetsflukt eller ikke. I den grad det dreier seg om virkelighetsflukt, er det «farlig» for alle parter akkurat som alkoholisme, spillegalskap og lignende og dermed en alvorlig belastning for familien til den som er rammet.
Tyngst veier det at alle former for misbruk er et bedrag mot de menneskene som er glade i misbrukeren. Misbrukeren lyver for seg selv og dermed for sine nærmeste. Han eller hun mister evnen til å være nærværende. Denne mekanismen er spesielt vanskelig å gjennomskue for barn. De ender derfor raskt opp med å bebreide seg selv og påta seg skylden for at deres relasjon til den voksne ikke fungerer.
I deres familie er det all grunn til å slå av datamaskinen og få lagt kortene på bordet slik at dere to voksne kan se forskjellene mellom den familien dere hver for dere skulle ønske dere hadde og den dere faktisk har.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015