FB

Glemmer man partnerskapet til fordel for foreldreskapet, svikter man både seg selv, partneren og barna sine.

Når to mennesker forelsker seg og flytter sammen, kan det sies at de på sett og vis har fått sitt første ”barn” – nemlig selve forholdet. Når det deretter kommer virkelige, levende barn i nn i bildet, risikerer kjæresteforholdet å ende opp som familiens forsømte barn. Og som andre forsømte barn, får også parforholdet adferdsvansker. Det bråker og gjør seg vanskelig – i håp om å få litt oppmerksomhet.

De fleste par blir godt og vel fulltidsforeldre. Etterpå kan de ofte ikke forstå hvorfor parforholdet ikke lyktes. Symptomene blir av og til synlige allerede under graviditeten. Kvinnen blir innadvendt og ”selvopptatt” og har ofte selv dårlig samvittighet for disse trekkene. Mannen føler et første stikk av sjalusi, misunnelse og savn. Dette fortsetter så når barnet kommer, og nå blir det altfor travelt med å eksperimentere med foreldrerollen og forsøke å leve opp til kravene fra det nye familiemedlemmet. Skal hun tas opp av sengen hver gang hun gråter? Hvor mye skal hun snusses og koses med?

Særlig førstegangsforeldre er usikre på når barnet har fått nok mat og annet, og derfor gir de fleste heller litt mer enn nok i rein frykt for senere å oppdage at barnet ble forsømt. Selvsagt kan man ikke utarbeide tabeller for når det er nok og ei, bortsett fra at man rolig kan slå fast at barn mellom null og tre år ganske enkelt ikke kan få nok foreldrekontakt.

Samtidig betyr det at grensen jo må gå et sted, for foreldre er i lengden ikke tjent med å ofre sine egne liv fullstendig. Samtidig som det skaper en gjeld i form av manglende nærvær mellom foreldrene, er det usunt for barnet å vokse opp med foreldre som krangler fordi de ikke har tid og overskudd til hverandre.

Kvinnen er som oftest mest innstil på å bruke tid, tid og mere tid med barnet, og mannen føler seg etterhvert mer og mer redusert til nummer to på prioriteringslista. Savnet, som ofte kommer til uttrykk som sjalusi, er det første tegnet på at forholdet er forsømt.

Farens sjalusi
Sjalusi er mer komplisert enn ordet antyder, og når mannen sier ”hvorfor bruker du absolutt all tid på ungen”, mener han nok ikke egentlig at barnet får for mye og han selv for lite oppmerksomhet. Og tar han utganspunkt nettopp i parforholdet – og ikke i foreldreskapet – er sjansene store for å få gode resultater av konflikten. Et konkret eksempel gjør dette klarere: De aller fleste barn elsker å krype opp i forldrenes seng, og kommer snikende inn i løpet av natten eller morgenen. Kjempehyggelig – det synes moren også. Men det kan være faren føler at privatlivet er krenket. Det blir for mye av det gode når ungen erobrer dobbeltsengen og dermed muligheten for det spontane sexliv, mener han. Når han skal formulere det, blir det derimot ”din bortskjemte unge!” Dét igjen, er et angrep på morens måte å være mor på. Han trenger en prat om partnerskapet, men kritiserer i stedet foreldreskapet. Som kjent, virker ikke kritikk spesielt forførende, så et problem som angripes med kritikk, går som regel i stå.

Kommer han derimot som ansvarlig partner – ikke som sjalu far – og snakker om muligheten for å gjenoppbygge samlivet, er det langt større sjanse for at kvinnen får lyst til å være kjæreste igjen.
Et liknende eksempel har motsatt fortegn. Sitter faren og leser eller skriver når lille Louise på to kommer løpende og vil leke, skjer noe annet enn om hun løper til mor som sitter å leser eller skriver. Far tar Louise på fanget, de to snakker litt sammen, hun roter litt i papirene, men bare et øyeblikk. ”Nå få det holde,” sier far, ”nå må pappa jobbe litt.” Og det gjør han.

Hos mor drives det adskillig lenger. Louise nøyer seg ikke med å rote litt i papirene, hun vil krølle dem litt, tegne og kaste blyanten i gulvet. Når mor så setter Louise ned, gråter hun og gjør seg vanskelig. Mor blir frustert, og dette går som regel ut over faren. ”Du kan jo ta deg litt av henne du og, da. Det er alltid jeg som…”

Dette er en form for kritikk mot mannes foreldrerolle som lett utvikler seg til hensiktsløs kjefting om hvem som gjør hva, kvalitativt samvær kontra kvantitativt osv. Slik kjefting mellom partene er svært destruktivt i en slik situasjon. Det er langt mer konstruktivt om faren får fokus over på partnerskapet. At han innser at det ikke dreier seg om skjevhet i arbeidsfordelingen (altså i nettopp denne situasjonen), men at moren har vanskeligere for å skille seg fra barnet med god samvittighet. Barnet innvaderer hennes grenser, går over streken, og i første omgang har moren behov for akutt assistanse, deretter en prat om vanskleighetene med å ta seg tid til sitt eget liv og behov når barnets forekommer uendelige. Hun må få hjelp til å lære å ta seg av sitt eget liv med like god samvittighet som hun tar seg av barnet sitt.

Mindre mor – mer far
Det er ikke tilfeldig at alle eksemplene handler om mødre som blir for mye mødre. Det dreier seg samtidig om at det er vanskelig å bli like mye far som mødre er mødre. Og fra morens synsvinkel kan det se ut som om hun er enslig mor; og det selv om mannen tar halvparten eller mer av de praktiske oppgavene. Slik blir mødre supermødre, – i mangel av en medansvarlig forelder.

Foreldreskapet starter feil ettersom kvinnen allerede under graviditeten har integrert barnet i sitt liv, og fortsetter å gjøre dette mens hun ammer. Det betyr ofte at kvinnen utvikler et slags ”radarsystem” som gjør at hun alltid vet hvor barnet er, hva det har bruk for, om det må skiftes bleie på, om det utholder kjeftingen fra storesøster alene eller om mor må komme til unnsetning. I tillegg rister mange mødre på hodet av de fleste fedre, og mener at de ikke ser noe – at de ikke engang har øyne for de mest opplagte og innlysende ting ved barnet!

Selvsagt kan fedre også utvikle samme radar. Hvis de får, eller blir gitt, plass. Eller rettere sagt, tar seg plass. For medansvar er ikke noe man får servert, det er noe man må erobre. Når moren i forbifarten bemerker til faren at han ikke må stramme bleien på barnet for stramt, er ikke dette på noen måte gjort i ond hensikt. Hun gjør det av omsorg for barnet. Men det er og blir en mors kommentar, langt mer enn en partners kommentar. På samme måte er det når far skal på sklitur med ungen, og på dørstokken får vite at det er en håpløs jakke han har tatt på barnet.

Fedre må holde på retten til å gjøre egne foreldreerfaringer. Til tross for at de blir kalt dumme, barnslige og sta – beint frem kalles dårlige fedre fordi ungene kommer våte og blåfrosne hjem fra sklituren. Fedre som reduserer seg selv til mødrenes assistenter, lurer både seg selv og resten av familien. Nettopp fordi mødre har en tendens til å bli overmødre, blir det ofte mannens oppgave å prøve å få partnerskapet til å fungere – samtidig som han må kjempe for å få lov til å være far. Av og til, når moren er utmattet, kan det være til større hjelp å invitere på kino eller restaurant enn å ta i et ekstra tak med alt det praktiske.

Det betyr ikke at også mødrene har et stort ansvar i dette. Det er fredag kveld, far har ikke vært hjemme på en uke, så nå vil han være den som legger ungen. ”Nei,” sier barnet, ”mamma skal.”
Det er en tøff avvisning å få når man har gledet seg til å være med ungen sin igjen. Altfor ofte trekker fedre seg i en slik siutasjon, fordi han tror det er det som er best for barnet. Eller også er han redd en konflikt rundt dette bare gjør vondt verre.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)