INNLEGG:
Hjelp! Jeg er kommet i en klemme mellom tenåringene mine og mannen min.
Jeg er en mor i slutten av 40-åra, gift og med tre barn på 19, 17 og 7 år. De to eldste er utrolig fine barn som er mye hjemme med oss. Det blir ikke de store diskusjonene mellom dem og meg, jeg ber om hjelp, og får det, selv om det kan ta litt tid, noe jeg ser på som en vanlig tenåringsreaksjon. De leker med lillesøster, sykler med henne osv.
Men hver gang min mann og jeg krangler, er det på grunn av våre tenåringer. Jeg liker å prate, tar ting med ro, hører på hva de har å si og gir råd, uten å miste kontrollen, uansett hva som har skjedd.
Mannen min krangler, skjeller ut og får raseriutbrudd for små «feil» de gjør. Han har monopol på sannheten, tåler ikke og klarer ikke leve med vårt menneskelige mangfold og våre forskjeller.
Vår sønn på 17 var kjæreste med ei jevnaldrende jente. Etter en episode som ikke kan lastes sønnen vår fikk han ikke lenger lov av faren sin å ha kontakt med jenta, verken som kjæreste eller venn. Sønnen vår sa så at han hadde gjort det slutt med henne, noe som viste seg å ikke stemme.
Når mannen min fant ut dette tok han det svært tungt, selvfølgelig har jeg noe av skylda som ikke fulgte med på hva sønnen vår gjorde. 17-åringen fikk høre av pappa at han er en løgner som ikke har respekt for familien sin. Mannen min reagerte med sinne, frustrasjon og forakt, ikke bare mot sønnen vår, men hele familien.
Dattera vår på 19 bor hjemme ennå og strever med å finne ut hva hun ønsker etter videregående. Hun har nå tatt et friår, jobber litt, men føler seg presset av pappa for å finne ut hva hun vil videre. Dette har gjort prosessen enda vanskeligere for henne. Jeg tar dette med ro og prøver å hjelpe henne uten å legge noe press.
Jeg har en storebror jeg ikke har noe kontakt med. Mannen min vil ikke ha noe med ham å gjøre, og det respekterer jeg. Men dattera vår ønsker ikke å kutte kontakten til onkelen, og det synes jeg dattera vår skal få bestemme selv.
En dag tok hun med seg lillesøster på badeland sammen med onkelen og fetteren. Dette var jeg klar over og syntes var greit. Jeg ønsker ikke å blande barna våre inn i de voksnes konflikter. Mannen min forventer imidlertid at dattera vår skal være sur og sint på onkelen.
En ting mannen min alltid har gjort er å kontrollere alt som blir skrevet på pc-en. Dette er en pc som tilhører sønnen vår. Han kjøpte den for penger han selv har tjent, men vi har fått lov til å bruke den. Mannen min kontrollerer alt fra Messenger-samtaler til bilder osv.
Da han kontrollerte samtalene til dattera mi fant han ut at hun hadde vært på badeland med onkelen. Da sprakk raseriet løs, og selvfølgelig legger han skylda på meg.
Han forteller meg at barna gjør akkurat som de vil med meg, at de ikke har noe respekt for meg og at de driter i meg. Det skal alltid svi for oss alle når vi gjør noe han er uenig i eller ikke liker. Dessuten strever han med at andre har forskjellige meninger enn ham.
Barna og jeg prøver å unngå konflikter med ham, men lykkes ikke. Det virker som han er ute etter å skape konflikter og problemer. Dessverre blir teppene jeg feier alt under bare lettere å snuble i. Ingen skal forsvare seg, han skriker og det er bare han som har rett. «Du skal høre på meg! Du skal gjøre som jeg sier!!» sier han til dattera vår. «Du har ikke respekt for meg! Du støtter meg ikke!» sier han til meg. Han overdriver alt mulig, vi får ikke puste, vi får ikke forsvare oss!
Til og med dattera vår på 7 år er redd for å gjøre eller si noe feil foran faren sin. Han kjefter, selv om jeg prøver å si at han kan få fram det han mener på en vennligere måte. Dette virker truende for den lille, og slik var det med de store også da de var små. Men nå tør jeg si ifra til ham om feilene han gjør, det gjorde jeg ikke før! Selv om det ikke hjelper stort, han blir bare enda surere og reagerer mer aggressivt.
Når jeg forteller ham hvordan jeg føler meg når han kjefter og skriker til barna våre, får jeg selv høre ting som: «Du må ikke blande deg, du har ikke respekt for meg!»
En ting som gjør meg trist, er at jeg nå begynner å tenke at jeg gleder meg til barna flytter ut, for det er kanskje den eneste veien til mer ro i huset! Vær så snill å hjelp meg! Er det jeg som gjør feil? Barna mine? Mannen min? Hva kan vi gjøre for å ha det bedre sammen?
SVAR:
Hvis det bare var så enkelt at vi kunne utpeke de skyldige i en familie som ikke trives! Men så lett er det ikke. I din familie er både du og din mann ansvarlige for at dette har utviklet seg til noe nær det utålelige for alle parter. I ethvert kjærlighetsforhold mellom to voksne bidrar begge med de destruktive og selvdestruktive tendensene de har med seg fra hver sin oppvekstfamilie og det er kvaliteten på forholdet som avgjør om disse tendensene forverres, forbedres eller bare holdes ved like. I deres ekteskap har destruktiviteten tatt overhånd.
Mannen din oppfører seg som en klassisk, maskulin hustyrann, som bare kan vise sin kjærlighet for barna og partneren når de er villige til å underkaste seg hans overherredømme. Denne type ektemenn og fedre var det mange flere av for femti og hundre år siden, og de døde alle ensomme og med ødelagte relasjoner bak seg. Men de og det skal man ikke ta feil av opplevde seg selv som suksessfulle fordi de var dypt overbevist om at de og de alene visste hva som var rett og galt.
Barna deres led under regimet og kvinnene var henvist til rollen som førstehjelpere i forhold til barna. De var ikke like ensomme som fedrene, fordi de ofte hadde et nært og gjensidig forhold til barna og de øvrige kvinnene i familien.
Din mann forsøker å praktisere denne manns- og farsrollen på et tidspunkt i vår historie hvor det er få av hans slag igjen i Skandinavia. Det gjør det mye vanskeligere for deg og barna deres å overleve i relativt god stand, mens han langsomt ødelegger forholdet sitt til alle dere fire og ender som en ensom, ulykkelig og dypt frustrert mann, som til og med har mistet sin verdighet.
Dine to eldste barn har valgt den konstruktive løsningen: De er lojale mot deg og beskytter og hjelper deg, men du skal ikke bli overrasket hvis den minste får det langt vanskeligere. Det henger sammen med at mannen din aldri tar ansvar for sin egen atferd, men gir andre skylda for den. Barn suger i forskjellig grad denne skyldfølelsen til seg og lider under den.
Moralsk sett er det lett å fordømme måten mannen din er partner og far på, og jo oftere han opplever seg selv som en fiasko (og det gjør han hele tida bak sin anklagende fasade) jo mer sannsynlig er det at han griper til fysisk vold. Glem ikke at mannen din betrakter dere som sin private eiendom ikke som likeverdige medmennesker.
Du har selv mer eller mindre bevisst og frivillig spilt rollen som den lydige, underkastende og tilgivende kvinne i mange år, og det har selvfølgelig gjort det mulig for ham å spille rollen som hustyrann. Du er altså medansvarlig for den måten tingene har utviklet seg på.
Slik jeg leser brevet ditt er du innstilt på å fortsette å være sammen med mannen din, og det synes jeg på mange måter er trist. Du kan verken beskytte deg selv eller barna deres mot hans destruktive innflytelse på livene deres. Tankene dine om livet etter at barna har flyttet ut tror jeg dessverre er ren fantasi. Minst ett av barna vil ta kraftig avstand fra ham. Om ikke før, så når han begynner å blande seg i deres familieliv, valg av partnere, oppdragelse av egne barn o.l. Du kan se fram til et langt liv som søppelbøtte og mislykket konfliktmekler.
Etter min mening trenger hele familien profesjonell hjelp sammen men jeg tviler på at mannen din overhodet vil høre snakk om den slags. Hans forestillinger om hva som er en god familie, er så forskjellig fra både din og min at han også i en slik sammenheng vil føle seg ensom og misforstått. Det skal ikke skremme deg fra å forsøke, men gjør det med den begrunnelse at du har bruk for hjelp. Det vil han muligens ta på alvor fordi han jo også er utilfreds med deg.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015