Sønnene har liten respekt for moren. Er det hennes egen feil?
Jeg er en alenemor med to sønner, snart 18 og 20 år, og har vært skilt i åtte år. Faren har vært mer eller mindre fraværende, og jeg har forlengst sluttet å kreve noe av ham. Jeg betrakter ham som en hobbypappa og takker inni meg hver gang han har de uforutsigbare samværene med barna sine.
Inntil for trefire år siden hadde jeg et bra forhold til guttene mine, og vi kunne snakke sammen om problemer og kjærester. De er ganske flinke hjemme, vasker blant annet alt tøyet vårt. Men særlig den eldste er en ordentlig rotekopp. Søppelet havner bare unntaksvis der det skal. Han kan finne på å stå ved døren til lagerrommet og deretter kaste varene som skal til oppbevaring inn i rommet. Plutselig kan han sette i et brøl når vi sitter sammen i sofaen som får meg til å skvette. Dette begynte da han var i stemmeskiftet. Spiser han i stuen, rydder han ikke etter seg før langt utpå kvelden neste dag.
Problemet mitt er at «fjortisnykkene» ikke går over. Samtidig er jeg redd for at guttene, særlig den eldste, skal ha absorbert noe av farens lynne. Faren hans var mildt sagt ikke blant de snilleste.
Gutten er ikke så ille, men jeg ser at han har de samme notene som faren hadde mens vi fremdeles var gift. Uansett hvor seriøs jeg prøver å være, oppfatter han meg som ironisk. Jeg er ikke norsk og er derfor vant til å forklare ting på flere måter. Men han sier at jeg snakker i koder. «Er du ironisk?» spør han meg. Av og til lurer jeg på om det er hans måte å være morsom på.
Alt dette gjør at jeg blir lei meg og føler meg som en mislykket mor. Jeg har prøvd å spørre ham noen ganger om hvorfor han tror jeg er ironisk. Da får jeg til svar at jeg jo vanligvis er det. Eller det kan være noe med ansiktsuttrykket mitt som han «ser» og oppfatter som sarkastisk. Han høres ut akkurat som min tidligere mann. Jeg vet ikke hvordan jeg skal endre stemmebruken eller ansiktsuttrykket for at han ikke skal oppfatte meg slik. Og er det noe jeg ikke fanger opp med én gang, kan han brøle det til meg. Slik var han da han var 15 år. Nå er han nesten 20. Tar det aldri slutt?
I mørke stunder føler jeg at det egentlig er farens ord som kommer fra min sønns munn, og at han tror på alt faren har «fortalt» om meg. Guttene har også savnet en god mannlig rollemodell gjennom hele oppveksten. Kanskje de ikke vet hvordan en voksen mann skal te seg overfor kvinner?
Jeg er trett og lei og ønsker bare å være alene med kjæresten min. Da har jeg en voksen samtalepartner å forholde meg til. Min kjæreste sier at sønnen min ikke skjønner hvor godt han har det hos meg. Jeg har prøvd å være både mor og far og har vært ekstra god mot barna mine. For faren var slem mot dem. Har jeg strukket meg for langt? Eller trenger de enda mer forståelse fra min side? Jeg er i villrede om det er meg eller sønnen min det er noe galt med eller begge og har begynt å drømme om at han flytter ut. Det igjen gir meg dårlig samvittighet. Er dette vanlig i familier med barn i den alderen?
SVAR:
Det er ikke noe galt med de to sønnene dine. De er ganske typiske for gutter som har en overfleksibel mor og en fraværende far. Jeg kan jo ikke bedømme om du er ironisk. Men det er tydelig at sønnene dine opplever deg som uklar i kommunikasjonen og ikke gjør noe særlig for å hjelpe deg med det. Tvert imot utnytter de din sårbarhet på det punktet.
Dette handler ikke om din tidligere mann og hans rolle, men om din relasjon til hver av sønnene dine. De vet ganske riktig ikke hvordan «en voksen mann skal te seg overfor kvinner» ennå. Derfor må du «kvinne deg opp», tre ut av morsrollen og legge din ambisjon om å være både mor og far bak deg. Den oppgaven har du allerede løst til toppkarakter. Nå er tiden inne for å se din eldste sønn inn i øynene og si omtrent dette: «Dersom du fortsatt vil bo sammen med meg og det er du meget velkommen til skal det være på noen nye betingelser. Jeg holder opp med å spille mor for deg, og du slutter å spille tenåring. Jeg er lei av å bli anklaget for å være ironisk. Derfor har jeg skrevet ned noen punkter som jeg vil at du tar stilling til.» Gi ham så muligheten til å komme med en kort reaksjon og avslutt samtalen uansett hva svaret hans er.
Skriftlig beskjed
Skriv ned på papiret de fem viktigste kravene til hans adferd, og hvert punkt skal begynne med: «Jeg vil at du …» Skriv bare hva du vil oppnå og ikke det du ikke vil vite av. Les det noen ganger, og kjenn etter om det du har skrevet faktisk er det du vil. Hvis dette får deg til å føle deg som en «dårlig mor», er du på rett spor! Han vil lære noe viktig om å opptre med respekt overfor kvinner. Du vil lære noe viktig om hvordan man forholder seg til menn uten å gjøre seg avhengig av deres velvilje eller evne til å lese mellom linjene.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015