Voksne med problemer har mange støtte-apparater. Men hva med de unge?
I påskedagene kunne nyhetsbyrået NTB fortelle at en 52-årig lærer er dømt tre ganger etter voldsparagrafene i straffeloven i løpet av fire år. Arbeidsplassen hans der han både er tillitsmann og ansvarlig for et antimobbeprosjekt beskriver ham som «populær og en dyktig lærer», og han står ikke umiddelbart i fare for å miste sitt levebrød. Kanskje skyldes det at de voldelige episodene har skjedd utenfor skolen?
Jeg får ofte brev fra foreldre som er bekymret, rasende eller bare fortvilet over den måten barna deres blir behandlet på i skolen. De blir ekskludert eller truet med å bli det, og en del av disse sakene havner hos barnevernet.
Foreldrene er dessverre med rette bekymret for at dette skal bli begynnelsen til en forringelse av barnas liv og sosiale vilkår. De fleste av disse brevene er for komplekse til at det er mulig å besvare dem i denne spalten, så derfor vil jeg gjøre mer generelle betraktninger.
Jeg synes ikke umiddelbart at det er grunn til å avskjedige den voldsdømte læreren. Jeg kjenner ham ikke, og for min del kan han fortsette så lenge barna, foreldrene og kollegene er tilfreds med hans arbeid. Retten har antatt at det handler om et menneske som har vanskelig for å takle brudd og at respekten for det motsatte kjønn forsvinner når fortvilelsen blir sterk nok. Han er altså et alminnelig menneske på godt og vondt, og hvorfor skulle han ofres på moralens alter?
Han burde kanskje oppsøke psykoterapeutisk hjelp, men det er ingen mening i å tvinge ham til det. Man kan hverken tvinge, manipulere eller true mennesker til å utvikle seg som mennesker og medmennesker. Man utvikler seg bare når man er omgitt av andre mennesker som støtter, er omsorgsfulle, utfordrer og sier klart og tydelig fra ved adferd som er destruktiv. Dette gjelder både «riktige» mennesker og barn.
I andre rekke
Saken kaster et ironisk lys over et av skolens og dermed samfunnets store problemer, nemlig at en voksende gruppe barn og unge ekskluderes fra skolene på grunn av en adferd som er langt mindre graverende enn denne lærerens, og dermed er alminnelige barn plassert i andre divisjon og barn som har det vanskelig i tredje eller de havner helt utenfor.
En ny norsk undersøkelse viser at mange skilsmissebarn utvikler såkalte skoleproblemer det vil si en adferd som hverken lærerne eller skolens kultur er villige til å møte på en omsorgsfull og konstruktiv måte. Det pekes mest på konsentrasjonsproblemer. Men mange av disse barna sliter også med sorg og frustrasjon som har hopet seg opp, som fører til selvdestruktiv adferd. Disse og andre barn og unge som ikke glir rett inn i skolens A4-modell for såkalt «velfungerende» elever hører man sjelden rektorer og lærere unnskylde og fremheve. De blir raskt sendt videre til spesialister, og dermed er omtrent halvparten av dem i realiteten avskåret fra en normal barndom og ungdom.
Jeg har kommet tett innpå disse barna, deres lærere og behandlere gjennom mange år, og skolen er vel etter hvert det eneste stedet hvor barna alene må bære skylden for det som de voksne ikke mestrer. Ofte men ikke alltid er det både foreldrene og lærerne som ikke klarer å møte barnet der det er. Men det er alltid barnet som må betale prisen i form av utestengning fra skole, kamerater og nærmiljø. Av og til må de også ta avskjed med foreldre og søsken. Og så finnes de lysende unntakene der en enkelt lærer plutselig kan «se» barnets dilemma og smerte og se bort fra dets mest overfladiske sosiale adferd. Totre undervisningstimer i uken med en slik lærer kan bety all verden for disse barna. Tenk om bare halvparten av lærerne hadde denne evnen, viljen og innsikten!
Lærere mobber
En annen norsk undersøkelse gjort for et par år siden kunne fortelle at en stor prosentdel av elevene på videregående skole jevnlig følte seg mobbet av en lærer. Den ble offentliggjort i samme periode som skolene satte alle gode krefter til for å stoppe mobbing blant elevene.
Ingen tilbud til barn
Når voksne blir så fortvilet som den voldsdømte læreren og reagerer så uhensiktsmessig, har voksenverdenen en rekke forslag og tilbud. Han oppfordres til å «ta vare på seg selv», tilbys sykemelding eller permisjon og lignende. Ingen av disse tilbudene står åpne for barn og unge. Deres livskvalitet måles nesten utelukkende på hvordan de klarer seg i skolen, det vil si hvordan skolen klarer eller ikke klarer å ta vare på dem. De får sjelden tilbud som er relevante, men pålegges ofte spesialpedagogikk og behandling som de i realiteten ikke kan si nei til. Tilbud som egentlig handler om å beskytte lærerne og skolen mot å ta sin del av ansvaret og omsorgen.
Det er stor forskjell på skoler og familier, men de er like på et bestemt punkt: Det er de voksne som har hele ansvaret for å bygge konstruktive og trygge relasjoner. Barn og unge kan ikke ta dette ansvaret. Det er en av de viktige forutsetninger de ikke har, og de er helt hjelpeløse dersom foreldrene eller lærerne også mangler den.
Jeg håper at den omtalte læreren kan fortsette sitt arbeid i skolen og at han også har personlig integritet nok til å være en av de lærerne som vil være sammen med de barna som også har vanskelig for å takle brudd, tap og ensomhet. At han ikke bare flyter oppå med strømmen fordi han er voksen, men bruker sin lokale status til å kjempe deres sak før den kan komme til å ligne hans egen og skal utkjempes i retten.
SITAT
Skolen er etter hvert det eneste stedet hvor barna må bære skylden for det de voksne ikke mestrer.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015