Hvordan hjelper du barnet med å akseptere den nye tilværelsen?
Rett etter at sønnen vår hadde fylt tre år, flyttet vi. Han brukte lang tid på å akseptere overgangen til ny barnehage og nytt bosted. Fremdeles snakker han om «det røde huset» vi bodde i. Selv om det nå er mer enn ett år siden vi flyttet, sier han at han har lyst til å flytte tilbake. Han er hverken lei seg eller sint når han tar det opp, og han kjente seg heller ikke igjen da vi var i området for en stund siden.Selv om gutten tilsynelatende trives i det nye huset vårt, virker det som om han savner sin gamle tilværelse. Før gikk han i en liten barnehage med rundt ti barn og snakker av og til om denne. Den nye barnehagen er mye større. Jeg tror han føler mindre trygghet der og at han er en type som fungerer bedre i små enn i store grupper.
Jeg lurer på hvordan jeg skal tolke ønsket hans om å flytte tilbake. Er det et reelt ønske eller er det hans måte å varsle om at han trivdes bedre før? Hvordan hjelper jeg ham med å akseptere sin nye tilværelse? Da han var to år, fikk han en søster. Gutten har ikke hatt andre store omveltninger i livet.
SVAR:
I de årene jeg arbeidet med interne flyktninger i Kroatia og Bosnia møtte jeg mange barn som savnet sine hjem, landsbyen, skogen, hagen og så videre. Noen ganger dreide det seg «bare» om et savn, som selvfølgelig ikke ble mindre av at familien var drevet på flukt ofte uten å vite i hvilken tilstand deres tidligere hjem var. I noen få tilfeller var det helt tydelig at disse barna følte en spesiell samhørighet med og tilknytning til «jorden» de var født på. Det som kjennetegnet disse barna, var at de var triste, melankolske og depressive. Selv om de fant seg til rette i nye hjem og skoler, var ikke hjertet med dem i det de gjorde. Mange av disse familiene fikk siden muligheten til å vende tilbake til sine hjem, og i løpet av få timer ble tungsinnet erstattet med dyptfølt velvære og trivsel.
Aksepter savnet
Jeg tror din egen fornemmelse vedrørende din sønns tilstand stemmer: Sønnen din savner sin gamle tilværelse og alt dens innhold. Det trenger han aksept for og noen ganger har han behov for å snakke med noen om det.Noen foreldre overser kanskje særlig små barns behov for å ta avskjed. Større barn i skolealder er i stand til å protestere og sørge når familien skal flytte og kan snakke i timevis om hvor vanskelig det blir å si farvel til gamle venner og om angsten for ikke å finne nye.
Dette er en av de situasjonene foreldre nesten rutinemessig håndterer på en uklok måte. I stedet for å gi barnet tid og hjelp til å ta avskjed og sørge over det tapte, begynner de å snakke om det nye fine huset, de nye spennende vennene og den nye fine barnehagen. Dette er teknikker som vi også ofte anvender overfor oss selv for å fortrenge smerten ved det uunngåelige. Noen mennesker er i stand til å legge fortiden bak seg og leve i nuet og fremtiden, mens andre bærer historien med seg på godt og vondt.Sønnen deres er sannsynligvis et av de menneskene som trenger tid for å knytte seg til både steder og mennesker og gi slipp på det som ikke er mer. Han har derfor samme behov som en del gamle mennesker å gjenoppfriske minnene og snakke om det som var.
Ta farvel
Jeg er uvitende om hva som foregikk oppimot flyttingen. Men av hensyn til andre lesere vil jeg gjerne beskrive den prosessen som ofte gjør det enklere for barn å slippe taket. Det er viktig å ta «ordentlig farvel» før man kan si «ordentlig god dag». «Ha det bra» og «hei» er ikke alltid tilstrekkelig. Snakk med barna om hva og hvem de mister når flyttingen blir en kjennsgjerning. Snakk om både de fine og de negative opplevelsene hele veien rundt. La følelsene få tid til å komme til uttrykk og forsøk for alt i verden ikke å trøste!
Det er tilsynelatende et av foreldreskapets paradokser at vi er overmåte innstilt på å lære selv babyer å vinke og si «ha det» og etter hvert «pent god dag og farvel», samtidig som vi vender det døve øret til barnas smerte når det virkelig er alvor. Likedan er vi tilbøyelige til å si «vi ses», selv om vi vet at det egentlig er «farvel» vi burde si. Barna lærer nok å si pent farvel og god dag hvis bare foreldrene gjør det og behøver ikke ytterligere opplæring. Men de bør lære å si ordentlig «farvel». En treåring må ha hjelp til dette særlig språklig hjelp. Når han ikke umiddelbart selv kan uttrykke hva som var spesielt fint ved den gamle barnehagen, må den voksne forsøke seg med forskjellige formuleringer til man har funnet den rette. Det samme er tilfellet hvis barnet er lettet over å ha fått en besværlig venn eller en kritisk voksen sett i barnehøyde på avstand.
Øv på empatisk støtte
Barn sørger i sekvenser. Det ene øyeblikket er de tynget av sorg og i neste øyeblikk løper de leende rundt og leker. Det siste betyr ikke at deres sorg eller tap er mindre enn for en voksen, bare at de sørger i en annen rytme enn de fleste voksne. Det nytter altså ikke å fremheve nye vennskap når barnet er opptatt av de gamle eller å rette oppmerksomheten mot den nye barnehagen når det er minnene om den gamle som fyller bevisstheten.Foreldrene trenger også øvelse i denne formen for empatisk støtte. En dag kommer deres 16-åring til å være sønderknust over at hans første ordentlige kjæreste har slått opp. Da vil det å minne ham om at verden er full av søte jenter, være en katastrofe som knuser alle forsøk på nærhet.
Mitt beste råd er derfor å stole på din egen teori og snakke åpent ut om savn, sorg og andre vanskelige følelser når det er fortiden sønnen deres er opptatt av. Det lønner seg også å teste de voksne: Kan det forholde seg slik at den ene av foreldrene likte dårligere å flytte enn den andre? Har den voksne lagt sin smerte på is av hensyn til fellesskapet, partneren eller barna? Hvis det er tilfellet, gjør treåringen ikke bare sitt eget sorgarbeid, men også de voksnes. Da må den voksne ta ansvar for sine egne følelser og dele dem med ham.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015