INNLEGG:
Først av alt vil jeg takke for alle de gode råd du har skrevet i dine artikler. Du har fått oss til å innse at vi ikke er alene om enkelte problemer i familielivet og gjort hverdagen vår enklere. Tusen takk.
Jeg ble mor da jeg var 22 år og har to barn på snart 6 og 3 år. De siste seks åra har jeg og min mann hatt en ganske hektisk hverdag som småbarnsforeldre. Barna har alltid kommet først, og vi gjør alt for å gi dem en trygg oppvekst. Vi feiler kanskje litt her og der, men vi gjør vårt beste.
Nå som yngstebarnet vårt er 3 år har ting blitt mye enklere og muligheten til å sette av litt tid oss selv har blitt større. Jeg har selv begynt å tenke tilbake til tiden før jeg fikk barn og har begynt å vurdere tanken på å kanskje studere igjen og fortsette med ting der jeg slapp.
Tanken på dette har gjort meg lykkelig og jeg er stolt av det livet vi har, men dette føler ikke min mann. For en uke siden betrodde han seg til meg og sa at han ikke hadde det så bra. Han savner friheten han hadde før han fikk barn. Han følte ikke denne lykkefølelsen. Hverdagen vår var den samme, om og om igjen, og alt er basert på rutiner. Han lurer på det skal fortsette slik? Han ser ikke muligheten til å kombinere for eksempel musikken som var hans liv før vi fikk barn med det familielivet vi har. Han er ulykkelig.
Jeg må innrømme at dette såret meg ganske mye, og jeg finner feilen i meg selv. Kanskje det er meg? Kanskje jeg ikke er noen god kone…kanskje han ikke elsker meg?
Uansett hvordan jeg vil tenke, faller skylden på meg. Derfor har jeg prøvd å være sterk og foreslått med egoistisk stolthet at vi kanskje bør vurdere å skille oss. Seinere, når han har innsett hvor alvorlig jeg tok dette, har han sagt at han ikke føler slik lenger og vet ikke hvorfor han følte dette da, og sier at han elsker meg og vil gjøre alt for at barna våre skal ha en trygg oppvekst.
Jeg er redd for usikkerheten jeg må leve med. Jeg har ikke merket at han ikke hadde det bra, og det skremmer meg. Vil han mene det igjen om ett år…om fem år?
Jeg må nå gå videre med tankene, enten glemme dette eller gjøre noe.
Er det normalt det min mann føler? Kjeder han seg, føler han seg fanget? Finnes det noe annet alternativ enn å gå fra hverandre?
SVAR:
Det din mann uttrykker er ikke bare normalt, det er også helt parallelt med dine følelser eller rettere sagt din opplevelse av livet akkurat nå. Forskjellen er at du tenker konstruktivt og optimistisk – tilbake til utdannelsen – og han tenker pessimistisk og ser bare gitteret i vinduet.
Etter min vurdering står dere som par midt i det vi familieterapeuter kaller den første «sjuårskrisen».
Hvis deres forhold varer lenge nok vil dere oppleve tre store kriser med cirka sju års mellomrom. Disse krisene handler om vidt forskjellige temaer. Den første handler nettopp om opplevelsen av å fungere i visse rutiner og i visse rammer som føles utilfredsstillende. Det er på dette tidspunktet mange pars erotiske samliv kjølner, det oppstår store og små maktkamper, livet utenfor hjemmet prioriteres ubevisst høyere, en av partene engasjerer seg i et utenomekteskapelig forhold og lignende.
Du og din mann er så heldige at din mann har språket og motet til å si hvordan han har det og dermed kan dere gå direkte til problemets kjerne i stedet for å bruke masse tid på konflikter om alt mulig annet. Denne første sjuårskrisen kommer paradoksalt nok av kjærlighet. Jo mer vi elsker hverandre, jo mer sier vi «ja» til hverandre. Til fellesskapet, hverandres forventninger, ønsker og drømmer – både de uttrykte og dem vi tror den andre har. Det betyr uunngåelig at vi sier for lite ja til oss selv som individer, og dermed for lite nei til den andre og til fellesskapets mer eller mindre uttrykte krav. Vi blir nøstet sammen og må derfor adskilles på ny – hvis vi ikke vil risikere en juridisk skilsmisse.
Denne adskillelsesprosessen varer som regel i 1-2 år og krever en del oppriktige, nysgjerrige, undersøkende samtaler og en del individuell refleksjon, hvor dere begge sammen og hver for seg hjelper hverandre med å definere frustrasjonen og ønskene for de neste ti åra.
Det oppleves ofte som en følelsesmessig utfordrende reise med en del gråt og sinne, etter hvert som vi oppdager hvilke kompromisser vi har inngått i tidens løp og hvilke «gaver» vi har gitt hverandre i stille forventning om å få betaling i samme valuta. Se for eksempel min bok «Kunsten å si nei – med god samvittighet» eller kjøp den som lydbok og hør den sammen.
I disse samtalene er det viktig at dere hver for dere legger deres individuelle ønsker, behov og drømmer på bordet og at dere hjelper hverandre med å rense dem for selvsensur. Husk at den andres individualitet ikke er en trussel mot forholdet og familien! Hensynet til individuelle behov og drømmer er den beste garantien for at familien overlever som en sterk enhet.
Dette gjelder jo forøvrig også barnas individualitet.
Jeg snakket en gang med et par der mannen gråtende tilsto at han i mer enn et år hadde hatt lyst til å gå tilbake på jobb hver ettermiddag når han sto foran inngangsdøra. Han skammet seg over sine følelser, fordi han anså dem for å være «anti-familie-følelser», og han ville for alt i verden ikke gjøre sin elskede noe vondt. Etter en liten prat om hans egne ønsker for livet, hvor han hele tiden sorterte dem bort av hensyn til fellesskapet, trådte hans kone hjelpende til og minnet ham om hvordan han i begynnelsen av deres forhold hadde brukt en helg hver måned på å kjøre motorsykkel sammen med et par gamle venner og spilt tennis to ganger i uka med en god kollega.
Hans reaksjon var å se forferdet på henne og konstatere at «det er jo helt umulig når man har to barn». Hun svarte med å se kjærlig og nærmest flørtende på ham og sa: «Ja, men det var jo den mannen jeg forelsket meg i». Og reddet dermed ham ut av et selvskapt fengsel – og forholdet deres.
Dere har oppfostret to barn med suksess i en tid hvor barna er kommet så mye i sentrum av familielivet at både barn og voksne mistrives med det. Barn krever masse oppmerksomhet, men de har heldigvis ikke bruk for så mye som de krever! Det beste dere kan gjøre for barna fra nå av er å ta best mulig vare på foreldrene deres – det vil si dere selv, hverandre og deres ekteskap. Dere har gjennomført første etappe av familiens hinderløp i fin stil, og har derfor de beste muligheter for å tilrettelegge andre etappe.
Kvaliteten på andre etappe er avgjørende for forløpet av den neste sjuårskrisen, som er mer individuell og eksistensiell. Det er på dette tidspunktet begge parter begynner å se på det livet de har: kjærligheten, partneren, jobben og fritiden – og stiller seg selv spørsmålet: «Er det sånn jeg vil ha det resten av livet?». Er det denne mannen/kvinnen jeg elsker og vil bli gammel sammen med? Vil jeg arbeide med det jeg gjør nå de neste tjue åra? På dette tidspunktet er barna på vei ut av hjemmet, og de 80 prosentene av foreldrenes bevissthet som i mange år har vært reservert til barna, blir plutselig frigjort og kan selvfølgelig brukes til mye annet enn drømmen om barnebarn.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015