Jeg er en mann på 30 år som har en sønn på fire fra et tidligere samboerforhold. Bruddet er relativt ferskt, jeg flyttet ut på nyåret etter at vi hadde brukt et halvt år på avvikle praktiske ting i forholdet. Jeg bor bare noen kilometer unna barnemoren, og har et veldig godt forhold til min sønn, og et fornuftig forhold til min tidligere kjæreste.
Med fornuftig mener jeg at vi har lite personlig kontakt, men snakker sammen om sønnen vår. Vi trengte noen runder hos et familievernkontor for å etablere den relasjonen vi har, men det gikk greit.
Ordningen vi har i dag er 40/60 delt omsorg, og dette fungerer bra. Jeg henter og leverer gutten i barnehagen de dagene han skal være hos meg. Barnemor jobber i samme barnehage, og det opprettholder naturlig kontakt mellom meg og henne ved henting og levering. Vi bor i samme boligkrets, og når gutten skal begynne på skole vil nok ordningen fungere som den er nå.
Jeg og barnemoren kommer fra samme plass i landet, men vi flyttet sammen til en større by ett år før sønnen vår ble født på grunn av hennes utdanning. En av årsakene til bruddet var at vi var uenige i framtidsplanene våre. Hun har funnet seg til rette i denne byen, og det later til at hun vil satse på å bo her. Hun sier selv at hun vil ta ting som de kommer i livet, og vil ikke si noe om sine framtidsplaner.
Jeg har det ikke på samme måte, og har alltid villet flyttet hjem igjen til øvrig familie og slektninger. Det er der jeg har mitt nettverk og føler meg virkelig hjemme. Etter samlivsbruddet har denne følelsen forsterket seg betraktelig, og jeg føler meg ikke tilfreds i den situasjonen jeg er i.
Samtidig har jeg truffet ei jente «hjemmefra» som jeg har forelsket meg i. Hun har selv et barn som er jevnaldrende med min sønn, og barna har møtt hverandre og trives godt i lag. Alle fire går veldig godt sammen. Jeg føler meg helt sikker på at jeg hadde sittet med samme mistrivsel for situasjonen jeg er i, selv om denne «nye jenta» ikke hadde dukket opp. Problemet er at det er lang avstand mellom disse to stedene, cirka 45 mil med bil eller en halvtime med fly.
Hvis jeg skal flytte vil samværsordningen vi har i dag selvsagt være praktisk umulig å gjennomføre. Det vil være nødvendig for meg og barnemoren å finne en annen ordning for guttens tid med meg, og dette er vel noe av det jeg er mest usikker på. Hvilket omfang av
samvær er bra for gutten i et tilfelle med lang avstand mellom foreldrene? Og hvis jeg skal gjøre dette, skal jeg gjøre det nå når gutten er mindre og går i barnehage, eller vente til gutten har begynt på skole?
Jeg er vel klar over at det blir en helt annen hverdag for gutten og for meg om jeg flytter, hvor jeg ikke blir en like inkluderende del av hans hverdag.
Jeg har lest dine artikler om å ikke se på barn som like individer, men ta for seg hvert enkelt barn og hvilket behov det har. Det blir derfor kanskje vanskelig å svare på et tilfelle som mitt, men gutten vår er en veldig blid og utadvendt gutt som tydelig har klart å vende seg til situasjonen mellom mor og far. Han setter også tydelig pris på oss begge to, og har det etter forholdene bra.
Jeg sliter med samvittigheten for hva jeg skal gjøre. Både fornuften og følelsene mine er delt i to. Jeg vil ta mest mulig del i livet til min sønn, samtidig som jeg vet at lykken er å finne «hjemme». Jeg føler meg virkelig egoistisk som tenker på å lage stor avstand mellom meg og min sønn, men på en annen side virker det fornuftig å ta steget for å komme seg videre i livet. Jeg er tross alt 30 år, og skal jeg gi avkall på «mine egne behov» til fordel for min sønn? Flere jeg har snakket med mener jeg bør vente til guttungen blir stor, eller til eventuelt barnemoren skulle finne på å flytte på seg.
Jeg er usikker på hvilket liv dette vil bli for meg og guttungen. Jeg er overbevist om at han ville hatt det mye bedre sammen med meg på et sted hvor jeg også har det bra, samtidig som jeg gjerne vil dele livet mitt med en jeg også. Så er det dette med avstanden, da. Hvor ofte vil jeg kunne få se gutten min? Vil jeg skape en konflikt mellom meg og barnemoren, som vil gjøre samvær over lang avstand enda vanskeligere?
Kan du gi meg noen råd om dette?
Hilsen fortvilet og rådvill
SVAR:
Jeg er glad for din henvendelse og for muligheten til å svare. Den rommer i essens temaer som altfor ofte blir tiet eller moralisert i hjel. Du står overfor det man kaller et «eksistensielt valg». Det betyr et valg som vil sette tydelige spor i resten av ditt liv, og ikke minst at det bare finnes ett riktig svar nemlig ditt eget. I en slik situasjon er det klokt å samle informasjon som kan belyse dilemmaet du selv står i, men selv all verdens teorier og fakta kan bare opplyse, ikke hjelpe til med beslutningen.
Det var slike situasjoner norske politikere mente man skulle forhindre eller «forebygge», som det paradoksalt nok heter, ved å innføre en innviklet lov, hvor en av foreldrene skulle kunne bestemme om den andre kunne få flytte mer enn så og så mange mil unna. «For barnas
skyld» sa man, så la oss ta det spørsmålet om litt.
Først vil jeg si, at selv om eksistensielle valg per definisjon er ensomme valg eller valg trigget i ensomhet, er det en god idé å få kvalifisert sparring fra erfarne medmennesker (inkludert barn). Om du vil overveie profesjonell sparring ville det beste sannsynligvis være
en filosof som er trent i å beskjeftige seg med livets store spørsmål, uten å skulle stresse med å finne løsninger på dem. Dette handler jo til syvende og sist ikke om din sønn, men om hvem du er og vil være.
Er det synd for sønnen din, hvis du flytter langt vekk og er mindre sammen med ham? Ja, det er det. Du virker som en engasjert, kjærlig, ansvarlig mann som har bygget opp en sterk gjensidig tilknytning. Derfor blir det et stort tap også for ham. Men selv store tap skader verken barn eller voksne. De gjør bare vondt.
Vil han miste tilliten til deg, hvis du i dette spørsmålet følger dine egne behov og ønsker? Nei, det hadde bare skjedd om du var en kald egoist som «ga blaffen» i hans følelser.
Vil han bli sint på deg? Ja, det får vi nesten håpe på for hans egen skyld. Sinne er en naturlig del av sorgprosessen og vil gi anledning til mange gode samtaler de neste femten, tjue år av deres liv.
Vil det endrede forholdet dere imellom få stor betydning for utviklingen hans? Det er et åpent spørsmål. De aller fleste barn har en helt spesiell tilknytning til én av foreldrene. Denne tilknytningen er ikke av en følelsesmessig karakter og handler ikke om kjærlighet. Den er eksistensiell, det vil si at det er sammen med denne forelderen dette barnet skal lære seg om livet og hvordan man skal takle det. Ikke via belæring og oppdragelse, men gjennom daglig samvær. Sønnen din vil uten tvil savne deg, men vil han også mangle deg?
Og så er det jo også din side av saken. Kan du leve med savnet?
Kravet til beslutningen din er, ideelt sett, at du kan se både deg selv og sønnen din i øynene med sorg, men med god samvittighet. I motsatt fall blir følelsene mellom dere grumsete og du vil oppleve en utvilsom (men destruktiv) lyst til å kompensere for ditt svik. Mitt råd er altså at du snakker med en håndfull fornuftige mennesker det vil si mennesker som er oppriktig interessert i deg som person og som ikke har det travelt med å felle moralske dommer over andre og så vil beslutningen modnes inni i deg.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015