Enten det lenge har vært slik, eller fenomenet har spredt seg de siste trefire årene, kan jeg bare konstatere at jeg møter og får henvendelser fra stadig flere foreldre fra hele Europa som problematiserer sine barns følelsesmessige reaksjoner.
En mor fortalte hvordan hun hver morgen måtte love familiens toåring en pose med vingummibamser for å få henne til å gå fra entreen til bilen. I flere dager hadde datteren nektet og vært frustrert, sint og lei. I desperasjon fant moren på å bestikke henne med en pose slikkeri. Nå ville hun gjerne vite hva jeg mente om det, og hva hun eventuelt kunne gjort annerledes.
Da jeg foreslo at hun vennlig og bestemt skulle bære barnet ut i bilen og la protestene hennes ljome over hele kvartalet, avviste hun forslaget med henvisning til barnets følelsesutbrudd. «Jeg vil jo at datteren min skal være harmonisk,» var begrunnelsen hennes.
Alle disse foreldrenes utsagn går ut på omtrent det samme: Barna skal være glade, harmoniske, søte og fornuftige. Når jeg i et mislykket forsøk på å være pedagogisk spør foreldrene om de selv alltid er søte og fornuftige, svarer de oftest: «Ikke alltid, men jeg prøver jo å være et positivt forbilde.»
Ikke bra.
Denne tendensen er både trist og skremmende. Det er trist fordi vi er i ferd med å forby menneskets følelsesliv bare én generasjon etter at det ble sluppet løs fra penhetens fengsel.
En åpen utveksling av følelser er av stor betydning for kvaliteten på de mellommenneskelige relasjonene, og omfatter hele det følelsesmessige spektrum inklusive de følelsene vi opplever som irrasjonelle og uforståelige.
Derfor er det trist dersom foreldre opplever at de lykkes bare når barna deres ligner «teletubbies».
Tendensen er skremmende fordi konsekvensene er så alvorlige. Halvparten av disse barna samarbeider (tilpasser seg foreldrenes forventninger og krav) ved å legge lokk på de følelsene som foreldrenes selvbilde eller image ikke tåler. Dermed kan de hverken utvikle en sunn selvfølelse eller den nødvendige livskunnskap. Resultatet viser seg i puberteten når de enten slipper løs alle de oppdemmede følelsene i et destruktivt kaos, eller faller hen i depresjon og selvmordstanker fordi livet synes gledesløst og uten mening.
Den andre halvparten samarbeider ved å være nesten konstant utilfredse, frustrerte og i evig maktkamp med foreldrene en kamp som egentlig handler om barnas rett til å være glade, triste, redde, sinte, rasende og fortvilte uten å bli opplevd som et problem for foreldrene.
Mer enn harmoni.
En forutsetning for at mennesker skal kunne utvikle seg harmonisk, er at disharmoni faktisk vies tid og rom og ikke minst anerkjennelse. Jeg forsøkte å forklare moren med vingummibamsene dette. Bare barn som får mulighet til å bruke hele sitt følelsesregister opp gjennom oppveksten, har sjansen til å utvikle seg slik at de blir i stand til å gjenopprette harmoni og balanse når de merker at balansen forrykkes.
Jeg forsøkte også å forklare henne at foreldre ikke har noen gudegitt plikt til å være «positive» forbilder for barna sine, og at det etter min erfaring tvert imot ikke eksisterer positive forbilder. Det finnes bare forbilder, og barn lærer akkurat like mye av det vi ikke kan som det vi kan.
Denne moren og alle andre foreldre som har stilt dette beinharde og umulige kravet til seg selv og barna sine om helst å være søte, harmoniske og fornuftige hele tiden, kan trygt også slippe sine egne følelser løs. Barn tar ikke skade av dem, heller ikke de voldsomme og irrasjonelle.
Det er faktisk den eneste måten barn kan utvikle sin medfødte empatiske evne på og en stor del av sin sosiale kompetanse, som moderne pedagoger kaller det.
Hvordan skal de kunne bli kloke på andre mennesker dersom foreldrene nekter seg selv å være menneskelige? Hvordan skal de kunne respektere andre menneskers følelser hvis de ikke får anledning til å bli kjent med sine egne fordi de ikke passer inn i foreldrenes forestilling om hvordan en familie bør være?
En god barndom.
Foreldrene må lære seg tålmodighet. Først når et barn har utviklet inngående kjennskap til sine egne følelser og reaksjoner, og dermed lagt grunnen for en sunn selvfølelse, kan det som ung og voksen forholde seg til andre mennesker uten å være styrt av tilfeldige følelser.
En normal, god barndom inneholder tusenvis av frustrasjoner, hundrevis av tap etterfulgt av sorg og fortvilelse, tusenvis av konflikter som gjør oss sinte og forhåpentlig også mange opplevelser som gjør oss glade, ekstatiske, lykkelige og vel tilpass.
Jeg vet godt at mange av disse harmonifikserte foreldrene gjør det de gjør ut fra seriøse overveielser og diskusjoner og i oppriktig kjærlighet til barna sine. Jeg ber dem tenke seg om en gang til.
Andre velger denne stilen fordi den betyr «minste motstands vei». Enten tåler de ikke konflikter, vet ikke hva de skal stille opp med, eller så er de rett og slett dovne og søker den raskeste veien til fred og ro. Men selv om foreldrenes bevisste og ubevisste motiver for å velge harmoni som ideal spiller en stor rolle for både deres eget velbefinnende og barnas utvikling, har de det til felles at barna deres ender opp med å mangle den fundamentale livskunnskapen som gjør det mulig for dem å klare seg som mennesker.
Dersom det blant leserne mine finnes foreldre som kjenner seg igjeni noe av det jeg har skrevet her, hører jeg meget gjerne fra dere enten dere er direkte uenige med meg eller i tvil om deres egne mål og handlinger. Dette er så alvorlig at vi må snakke mer om det.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015