Skjenn er en ond sirkel som settes i gang av voksne og får begge parter til å tvile på sin verdi som menneske.
Nylig tilbrakte jeg et par dager på et stort hotell ved Adriaterhavet. Der bød anledningen seg til å observere hvordan europeiske gjennomsnittsforeldre oppfører seg når de er sammen med barna og ikke lider under hverdagens stress og tidsnød. Hva gjør de når de har fri fra jobben og endelig har tid til å være sammen?
Det er tydelig at mange heldigvis hygger seg. Og barna viser gjennom hele dagen hvor kompetente og samarbeidsvillige de er når hverdagens stramme grep slakkes, og foreldrene er mer opptatt av nærvær og samtale enn å sette grenser. De voksne tar seg tid til å holde hverandre i hånden, snakke sammen og flørte. Og det er litt synd at de i disse øyeblikkene når hele oppmerksomheten deres er rettet mot hverandre ikke kan se hvor intenst barna deres iakttar dem, hvordan øynene og mimikken utstråler ren fryd over at far og mor har det godt og er glade i hverandre.
Stress
Men mange foreldre er stresset. Ikke på grunn av arbeidslivets krav eller fordi de må stå tidlig opp om morgenen for å komme seg av gårde hver til sitt. De er ganske enkelt oppjaget av de enorme kravene de stiller til sin egen foreldrerolle. Som hauker vokter de over barnas minste bevegelse og tar seg sjelden eller aldri tid til egen meditasjon eller å pleie andre voksne behov og lyster. Og de snakker stygt til barna sine! Så stygt at det ville fått alvorlige konsekvenser for barna om de hadde snakket i samme aggressive, umyndiggjørende og ydmykende tonefall til foreldrene sine.
«Nei, ikke slik!» sier moren til en fireårig jente. Barnet vil gjerne vise sine kunster ved å hoppe ned fra en knaus på 75 centimeter i stedet for å bruke trappen. «Nå holder du meg i hånden så du kan lære å gå ordentlig.» Begge setningene kommer som aggressive kommandoer og er blottet for den omsorgen og ansvarligheten man formoder finnes i en mors hjerte. Datteren hennes reagerer «veloppdragent» og lydig. Men gleden i øynene er borte og kroppens vitale spenstighet avløses av en bøyd nakke og slepende skritt.
For mye skjenn
Denne og mange lignende episoder minnet meg om en ny og ennå ikke offentliggjort, dansk undersøkelse, som blant andre Erik Sigsgaard ved Videncenter for Institutionsforskning har vært med på å lage. Den sier blant annet at barn som ikke får skjenn, får et mer positivt livssyn. De er mer åpne og tillitsfulle overfor omverdenen enn barn som får skjenn. Det fremgår også av undersøkelsen at skadevirkningene av å bli utskjelt på lengre sikt gir seg utslag i utbredt mistillit, sinne, skyld og skam, slik det er referert i bladet Børn & Unge.
Barn som får i overkant mye skjenn, har tyngre for å lære ved at de har en tendens til å stenge ute det som kommer fra de voksnes munn. Barna blir lite mottagelige, viser undersøkelsen som baserer seg på intervjuer med 119 personer. Barn som ikke får skjenn hjemme, gjør det heller ikke i barnehagen eller på skolen. Det er altså snakk om en god sirkel. «Dersom man skulle gjøre én ting og bare den ene tingen for å fremme barns læring, ville det mest effektive være å halvere utskjellingen», uttaler Erik Sigsgaard til Børn & Unge.
Før i tiden mente man at det var nødvendig å slå barn for at de skulle føye seg. Likeledes mener mange i dag at det er påkrevet å skjenne. Derfor får 97-98 prosent av alle danske barn skjenn i større eller mindre grad.
«Jeg er sikker på at man om 100 år ser tilbake på vår tid som temmelig primitiv og ganske så uvitende om de store skadevirkningene som er forbundet med utskjelling,» sier Erik Sigsgaard. Han tilføyer: «De fleste vet at det ikke er bra for barn å bli slått. Nå skal vi forske mer på at det heller ikke er bra for barn å bli utskjelt, slik som denne første undersøkelsen av ikke-utskjelte barn viser.» (Les eventuelt Erik Sigsgaards to bøker om skjenn.)
Undersøkelsen jeg refererer til synes altså å bekrefte det vi egentlig har visst i mange år nemlig at skjenn er en ond sirkel som settes i gang av voksne og får begge parter til å tvile på sin verdi som menneske. Når det kommer til stykket, er det nemlig de færreste foreldre som synes om å skjelle ut barna fordi de, i likhet med barna, kommer i tvil om sin egen kompetanse og verdi som menneske. Dernest ble jeg minnet om moderne foreldres og pedagogers illusoriske tro på at det de sier og gjør når de oppdrar barn, faktisk har en konstruktivt oppdragende funksjon og en positiv innflytelse på barnas trivsel og adferd. Det har det bare i sjeldne tilfeller. De voksnes selvbilde stiger muligens i aktelse, men 90 prosent av budskapet går enten over hodet på barna eller virker mot sin hensikt. Det vil si at 90 prosent av oppdragelsen og sosialiseringen foregår «mellom linjene» på grunn av de voksnes måte å forholde seg til seg selv, barnet, andre mennesker og verden på.
Oppfordringen er derfor: Ta ferie fra dette selvpåførte prestasjonskravet hele året! Forsøk bare å leve livet sammen med andre mennesker så anstendig som mulig.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015