Det er viktig å la barn gi utløp for sine følelser når foreldrene skilles. Men ikke press dem.
Vil du vite mer? Besøk FamLab.no Her kan du diskutere ukens artikkel, lese mer eller prøve et nettkurs.
«Min mann og jeg er i ferd med å skilles. Vi bor fortsatt sammen, og våre to gutter på 11 og 7 vet hva som skal skje. Den yngste reagerer meget sterkt følelsesmessig, mens den eldste tilsynelatende ikke er spesielt ulykkelig eller sint. Han har alltid vært rolig og fornuftig, og oppfører seg som han pleier.
Vi hører jo fra forskjellige fagfolk at en skilsmisse alltid er en stor sorg for barna, og at de normalt reagerer sterkt følelsesmessig. Vi vil derfor spørre om vi skal presse ham til å uttrykke følelsene sine, så han ikke ender med å få problemer?»
Mitt korte svar er: Nei.
Dere skal ikke presse ham til å uttrykke følelsene sine.
Det er flere årsaker til at jeg svarer slik. Dere har rett i at en skilsmisse alltid er en dramatisk begivenhet i et barns liv. Det er først og fremst et stort tap tapet av den familien han har levd i hele livet. Tapet av forestillingene og fantasiene om foreldrene og deres lykke. Tapet av håpet om at mor og far skal klare å redde forholdet, og i noen tilfeller også tapet av skole, barnehage, venner, bolig, osv. Den naturlige reaksjon på tap er sorg, og den naturlige måte å sørge på innebærer gråt og utbrudd av sinne.
Selv om disse reaksjoner er naturlige, betyr ikke det at det finnes en «riktig» måte å sørge på. Den avhenger bl.a. av barnets alder og personlighet. Hos voksne er sorg ofte en kontinuerlig tung prosess, hvor sorgen hele tiden føles nærværende i kroppen og påvirker både energien og humøret det aller meste av tiden. Barn sørger ofte annerledes. Deres sorg overvelder dem i kortere eller lengre tidsintervaller, og innimellom kan de leke og være fulle av kreativitet og vitalitet.
I deres familie er det som i de fleste andre den yngste som har følelsene utenpå og den eldste som holder dem inni seg, og den store kan ikke gjøre som den lille.
Faresignaler
Begge barna har egentlig bruk for det samme fra dere (og fra sine lærere). De har bruk for at dere holder et omsorgsfullt øye med dem. Den eldstes innadvendthet kan erfaringsmessig utvikle seg og gi forskjellige «signaler» på at han ikke trives med sin måte å håndtere følelsene på:
- konsentrasjonsproblemer og/eller rastløshet
- kort «lunte» og lav frustrasjonsterskel
- melankoli eller depressive tendenser
- aggressiv verbal eller fysisk adferd
Han kan få vanskeligheter med å konsentrere seg på skolen og også bli rastløs hjemme. Han kan utvikle «kort lunte» på den måten at han begynner å reagere kraftig på tilsynelatende små hendelser. Han kan bli melankolsk og taus eller irritabel og aggressiv. Men husk at hans adferd skal vurderes ut fra hvem han selv er, og ikke ut fra de voksnes ideer om hvordan han burde reagere!
Det andre viktige som barn har bruk for i denne situasjonen, er å få aktiv støtte til sin selvfølelse. En skilsmisse river grunnen bort under barnas sikkerhet og trygghet, og de mister for en stund fundamentet de inntil nå har stått forholdsvis støtt på. Det eneste som kan hjelpe dem med å komme velberget igjennom de mange omveltningene, er selvfølelsen deres. Og den viktigste byggesten i barns selvfølelse er opplevelsen av å bli sett, hørt og akseptert slik som de er.
Hvis dere derfor presser sønnen deres til å være mer åpen og direkte med følelsene sine, vil han oppleve det som om han ikke er bra nok selv om det er kjærligt ment. Samtidig kan han oppleve å bli deres prosjekt eller bevis på at skilsmissen ikke gjør så vondt som den faktisk gjør.
Mennesker som har vanskelig for å uttrykke følelsene og tankene sine, har først og fremst bruk for en åpen invitasjon, og når det gjelder barn: Gode forbilder.
Vær foreldre!
I praksis betyr det at noe av det beste dere kan gjøre, er med jevne mellomrom å uttrykke deres egne tanker og følelser omkring skilsmissen og invitere ham til å gi uttrykk for sine. Skulle han begynne å utvikle ett eller flere av de trekk jeg har beskrevet ovenfor, er det mulig at han skal «presses», men det er best at det ikke er foreldrene som gjør det. Det beste er at foreldre er foreldre, og ikke opptrer som behandlere. I kjølvannet av en skilsmisse er det ekstra viktig å være oppmerksom på barns tendenser til å påta seg både skylden for skilsmissen og ansvaret for foreldrenes velbefinnende. Hvis dette får barnet til å holde en lav profil selv, kan det meget vel være for å gi plass til alle andres følelser. Og da virker det mer som en bebreidelse enn som hjelp hvis foreldrene opptrer som halv-profesjonelle hjelpere (noe vi ganske ofte ser hos foreldre som er pedagoger, psykologer o.l.).
Når dere synes han ser trist eller ulykkelig ut, så gi ham et kjærlig blikk, en klem eller et kyss, eventuelt fulgt av disse ord: «Det er ikke så lett å leve i familien vår for tiden. Det synes ikke jeg heller det er.» Han skal vite at han er velkommen på sin måte og i sitt tempo. Det samme gjelder selvfølgelig også yngstemann når dere synes følelsene hans tar overhånd, eller når hans sinne og sorg aktiverer de samme følelser hos dere. Dere har så vidt jeg kan vurdere to sunne og sterke barn, som det ikke er noen grunn til å problematisere, men til å glede seg over.
SITAT
Skilsmisse er et stort tap, tapet av den familien barnet har levd i hele livet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015