Brødrene krangler like mye tross foreldrenes mange forsøk på å forhindre det.
VI HAR TO SØNNER på åtte og ni år som begge er sosiale, kvikke, empatiske og følsomme gutter med mye positiv energi. De har nære, fortrolige venner og en ganske stor vennekrets. Ellers er de på mange måter ulike. Den eldste er utadvendt og temperamentsfull, en gjøglertype med mange kunstneriske sider genuint opptatt av mennesker, teater, drama og musikk. Han har også en sterkt utviklet rettferdighetssans. Den yngste er en nøktern person, konkurranserettet og skoleflink. Han elsker tall og er interessert i idrett.
Vi har ment at forskjellig personlighet og temperament ville skape mindre konkurranse dem imellom. Men det har slått feil. Den yngste utfordrer stadig den eldre broren og puster ham i nakken. Til gjengjeld kan den eldste med sine ytringer erte lillebroren slik at denne gyver løs på ham fysisk, og dermed er de i gang. Dette har en lei tendens til å skje når situasjonen krever samarbeid og fremdrift, det vil si morgen og kveld. Men borte lar de hverandre være i fred, og stiller opp for hverandre dersom én av dem har problemer.
Guttene våre er det man kaller «pseudotvillinger» og mange av de rådene som tvillingforeldre får, kan trolig anvendes på oss. Vi har vært opptatt av at de skal ha sine egne venner og aktiviteter. Når de har kompiser med seg hjem, sørger vi noen ganger for at de får være alene med dem uten den andre brorens tilstedeværelse. I helgene hender det at én av foreldrene drar på tur med bare én av guttene. Dette gjør vi for at de skal slippe å konkurrere med hverandre og om vår oppmerksomhet den stunden.
Tross våre bestrebelser tørner brødrene ofte sammen, terger og erter hverandre og «glemmer» helt å samarbeide med oss. Det er tydelig at den eldste har et enormt behov for å markere at han er ett år eldre, hvilket er logisk og forståelig siden aldersforskjellen er så liten. Derfor har han alltid fått litt mer ansvar og flere fordeler i kraft av å være storebror. Men det er tydeligvis ikke nok.De stadige innbyrdes konfrontasjonene mellom brødrene og mellom dem og oss sliter oss ut. Det hender at jeg etter utallige oppfordringer om å slutte å kjekle føler avmakt og selv begynner å kjefte, som jo er sørgelig lite hensiktsmessig og konstruktivt. Vi strever med å få storebror til å samarbeide og tror det har å gjøre med søskensjalusi og konkurransen guttene imellom. For utenfor hjemmet utmerker han seg med sin samarbeidsvilje og opptrer ofte som diplomat og konfliktløser. Vi må antagelig gi ham ytterligere ansvar og fordeler som storebror. Samtidig tror jeg det er viktig å ha søkelyset på samarbeidet brødrene imellom og at alle fire foretar seg mer sammen. Vi trenger imidlertid noen kloke råd som kan gi de resultatene vi etterstreber: mindre krangling og mer samarbeid. Antagelig må vi voksne forandre reaksjonsmønster for at barna skal gjøre det.
SVAR:
Etter å ha lest historien din noen ganger kommer jeg i tanker om et gammelt ordtak som sier: «Oppgi håpet og få det bedre!» Dere har begge over flere år brukt mange krefter på å få sønnene deres til å velge en annen måte å være sammen på. Flere kloke løsninger er prøvd, og ingen har hjulpet. Dere kan selvfølgelig fortsette kampen. Men etter min mening vil det være mer konstruktivt simpelthen å gi opp. Ikke i form av resignasjon eller trist maktesløshet, men gjennom en offensiv beslutning. Sett dere sammen med guttene og si omtrent følgende:
Vi har i mange år forsøkt å rense forholdet deres for den innbyrdes konkurransen dere imellom, men må erkjenne at vårt forsøk har vært en fiasko. Derfor har vi nå bestemt oss for å bruke kreftene på noe mer konstruktivt. Vi ønsker fortsatt at dere kan ha det mer harmonisk sammen. Men samtidig er vi glade og stolte over de personene dere hver for dere har utviklet dere til. Vi vil gjerne hjelpe dere med konfliktene deres i tiden fremover, men dere må selv gjøre fremstøt overfor oss. I mellomtiden vil vi gjøre vårt beste for å leve med den familien vi har i stedet for den vi forestiller oss at vi kunne hatt.
For de voksne
Som alltid er kunsten ikke å si det, men å mene det. Og legg merke til at jeg ikke anbefaler dette som en strategi, det vil si som nok et forsøk på å endre barnas adferd. Dette skal gjøres av og for de voksne.Vi lever i en tid da mange voksnes toleranseterskel overfor konflikter og konkurranse mellom barn er meget lav. Samtidig har mange familier mindre tid sammen. Siden summen av konflikter er noenlunde konstant i alle familier og varierer fra familie til familie blir det nødvendigvis flere pr. time. Foreldre kan naturligvis «forby» disse konfliktene, men da dukker de bare opp utenfor familiens midte.
Min erfaring sier meg at barna deres ikke er i noen slags fare. De trives og utvikler mange ferdigheter i kraft av sitt innbyrdes forhold. Jeg er ganske sikker på at de som voksne vil se tilbake på sin felles barndom som en fin og spennende tid i livet sitt.Sammenlignet med foreldre til for eksempel kronisk syke eller funksjonshemmede barn, har dere den store fordelen at dere kan velge å bruke energien på andre måter. Det krever som du selv antyder at de voksne endrer adferd. Selv om det kan være vanskelig nok, er det mye lettere enn å forandre andres adferd. Dere er kanskje ikke i stand til å oppgi håpet. Men la i det minste prosjektet fare!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015