Hennes mann tåler ikke hennes tenåringssønn. Han oppfører seg simpelthen langt under standard for voksen adferd, sier Jesper Juul om en stefar.
Nå har det sprukket totalt for oss tre historien min handler om med min lille, uskyldige sønn som tilskuer. Jeg er en kvinne på 42 år og er gift for andre gang. Mannen min er 14 år eldre enn meg. Han har tre voksne barn i alderen 35, 30 og 18 år fra sitt første ekteskap, mens jeg har to barn som er henholdsvis 20 og 18 år. Vi giftet oss for to år siden, men har vært sammen i mer enn ti. Sammen har vi et barn som er like gammelt som ekteskapet vårt.
Datteren min studerer borte og bor ikke hjemme lenger. Det gjør sønnen min på 18 år. Han var bare et barn da jeg og mannen min ble samboere, og tilværelsen var ganske bra. Men det forandret seg da gutten ble tenåring. Mannen min liker blant annet ikke at han speiler seg, mens han ikke er verre enn tenåringer flest. Han kaller ham en gris som ikke vasker seg på hendene etter toalettbesøk. (Noe han gjør, men kanskje glemte innimellom da han var yngre.) Har gutten skåret brød, kan mannen min finne på å kaste brødet i søppelen og stønne høylytt med gutten til stede.
Holder ham unna
Min eldste sønn opplever lignende episoder hver eneste dag, og situasjonen forverret seg etter at vårt felles barn kom til verden. Han får ikke være sammen med lillebroren sin. Mannen min spør heller om nabojenta på 12 år vil være barnevakt. Dersom det minste barnet befinner seg i samme rom som storebroren, kommer mannen min løpende og river sønnen ut av rommet. En dag da lillegutt var på kjøkkenet og broren dukket opp, ba den lille om et glass vann. Broren rakte ham glasset. Før gutten rekker å sette det til munnen, kommer faren ilende til, tar det fra ham og utbryter at han ikke skal drikke av det skitne glasset som broren har tatt i.
Mannen min liker heller ikke at sønnen min har en kjæreste, og at de overnatter hos hverandre. Han hilser ikke på kjæresten. Hun blir ikke verdiget et blikk, men sinnet ligger tykt utenpå ham.Det hører med til historien at min eldste sønn får ros av slekt og venner for positiv og høflig adferd. Han har det siste året bodd mer hos kjæresten sin enn hjemme, og hennes foreldre gir klart uttrykk for hvor koselig det er å ha ham i huset. Hjemme føler han seg ikke velkommen.
Jeg har sagt til mannen min at han må snakke med gutten dersom det er noe som irriterer ham, slik at de kan få ordnet opp seg imellom. Han påstår han har forsøkt, men at min reaksjon kommer i veien. Det stiller jeg meg uforstående til.
Krangel
Etter episoden med vannglasset, skrek jeg til mannen min. Min eldste sønn skrek at han ikke orket å bo her mer, og mannen min skrek tilbake. Alt mens vår lille gutt hørte på. Jeg er sliten og usigelig trist, særlig på min eldste gutts vegne. Han blir behandlet som en spedalsk av mannen min og lever med det hver dag. Min nærmeste familie oppmuntrer meg til å flytte.
Jeg har foreslått for mannen min å gå til familieterapi. Da sier han at jeg og sønnen min kan gå, for det er vi som har et problem. Jeg syntes det var fryktelig trist å oppløse familien etter første ekteskap, og mannen min er snill og god mot det barnet vi har sammen. Sær, men snill.
Jeg har også fortalt mannen min at jeg vurderer å flytte fra ham. Da får jeg høre hvor egoistisk jeg er som vil oppløse familien på nytt. Jeg har en god dialog med min eldste sønn, og vi samtaler ofte om behandlingen han får av mannen min. Faren hans bor i nærheten, og gutten kan helt sikkert bo der. Men det fjerner ikke de følelsene jeg sliter med.
Sliten og trist mamma
SVAR:
Mange menn finner det vanskelig å leve med en kvinne som plasserer sine barn øverst på sin personlige hitliste, selv om det vel hører til naturens orden. Din beskrivelse og din manns utsagn får meg til å tro at han helt fra begynnelsen av har hatt problemer med dette. Men i stedet for å ta det opp med deg lar han frustrasjonen gå ut over sønnen din. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt uansett om han har rett eller ikke i sine anklager. Han oppfører seg simpelthen langt under standard for voksen adferd, selv om det er akkurat det han anklager din sønn for å gjøre.
Sønnen din har kommet til den logiske og kjærlige konklusjon å flytte i stedet for å tvinge deg til å velge mellom ham og mannen din. Om du etter dette kan elske og respektere mannen din, kan bare du svare på. Jeg tviler på at du får ham med deg til familieterapi. Men kanskje du kan gjøre det klart for ham at det eksisterer et alvorlig problem i deres innbyrdes forhold, som må bearbeides. Skjer ikke det, vil den innebygde bomben i forholdet deres være dømt til å eksplodere før eller senere.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015