Som stefar er det lett å gli inn i rollen som oppsynsmann.
JEG ER GIFT MED verdens mest fantastiske kvinne. Vi er begge 36 år og venter vårt første barn sammen i august. Min kone har to gutter på henholdsvis ni og tretten år fra første ekteskap. Det er fine gutter, som jeg har forsøkt å etablere et best mulig forhold til i de snart tre årene jeg har kjent dem. De er som gutter flest. Det er full fart det meste av tiden med dataspill, venner og fotball.
Jeg har imidlertid et problem som er meget belastende for familien vår. Konstant har jeg oppmerksomheten min rettet mot guttene. Jeg styrer, korrigerer og blander meg bort i alt. Guttene tror selvfølgelig årsaken er at jeg er sur og sint på dem. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan la det være, selv om jeg har prøvd mange ganger. Særlig siden min kone blir så lei av det.
Hvorfor kan jeg ikke være snill og god hele tiden og gi blaffen i om guttene glemmer å slukke lyset eller lar de skitne fotballstøvlene bli liggende i entreen? Hva er i veien med meg, siden jeg er etter dem hele tiden? Jeg blir frustrert over min manglende evne til å endre adferd. Dersom jeg ikke gjør det, frykter jeg at ekteskapet mitt går dukken. Hva kan jeg gjøre?
SVAR:
Du tilhører et stigende antall stefedre som gjerne vil ta ansvar og engasjerer seg, men blir så ivrige at de bare “spiller far” etter beste evne. Det er svaret på hvorfor du gjør som du gjør. Du er et ansvarlig menneske, som tilsynelatende ikke har hatt de beste forbilder på fedresiden i løpet av oppveksten. Jeg tror at nøkkelordet for deg vil være “det beste du har lært”, og foreslår at du har en alvorlig samtale eller flere med din kone om dette. Da kan du i det minste bli bevisst på hvem det er du kopierer med din destruktive adferd.
Mens dere er i gang med samtalene, er det også verdt å undersøke hva din kone la vekt på da dere traff hverandre og besluttet å bli et par og danne familie. En del kvinner og mødre med dårlige erfaringer er meget ivrige etter å gjøre det klart at de vil ha en mann som er parat til å ta ansvar i familien. Og siden hun jo er verdens mest fantastiske kvinne, har du kanskje lagt for mye vekt på en bemerkning om dette temaet? Kanskje er du så ivrig etter å leve opp til hennes standard når det gjelder menn — eller den standard du forestiller deg at hun har — at du har glemt å legge sjelen i prosjektet ditt.
Aksept
Stesønnene dine er ennå ikke parate til å akseptere deg som den oppdragende faren i familien. Det tar de fleste barn mellom fire og tretten år, fra fem til seks år å åpne sitt hjerte for en fremmed mann eller kvinne nok til at de villig lar seg oppdra av vedkommende. Dette gjelder nesten uavhengig av hvilken relasjon de har til sin biologiske far. Årsaken til dette helt alminnelige fenomenet er at all oppdragelse jo er en form for manipulasjon med barns personlighet og utvikling. Det finner barn seg i bare når de har et gjensidig kjærlig forhold til den voksne. Jeg kan ikke vite hvilken plass og betydning din kones sønner har i hjertet ditt. Men formuleringene dine antyder at moren deres fyller opp ganske mye av plassen der. Hun er nummer én i din verden — slik barna er det i hennes.
Den raskeste veien til barnas hjerter går gjennom moren deres. Jo mer de får opplevelsen av at kjærligheten blomstrer mellom dere og at moren trives sammen med deg, desto større betydning får du i deres liv. Din primære “oppgave” er derfor å være en så god partner for din kone som overhodet mulig. Dermed gir du også de to guttene noe meget verdifullt med i bagasjen til deres voksenliv — noe som hverken deres mor eller biologiske far kan gi dem.
Nå har du forsøkt å spille far i et par år, og kan selv se at du har endt som en karikatur. Jeg vil derfor foreslå at du setter deg et helt nytt mål: Hvordan kan jeg bli mine stebarns beste voksne, mannlige venn?
Jeg vet at noen lesere vil protestere mot denne formuleringen. Så la meg presisere at jeg naturligvis ikke mener “venn” i samme betydning som jevnaldrende venn. Hvordan dette vennskapet skal etableres og utvikle seg, avhenger av dine verbale og nonverbale dialoger med guttene.
Husmøter
Når man etablerer en stefamilie, er det etter min mening en god erfaring å holde fem til seks husmøter i året. Dagsordenen er den samme hver gang: “Vi voksne elsker hverandre og vil gjerne bo sammen. Men da det jo ikke var deres valg fra begynnelsen av, er det viktig for oss å høre deres syn på hvordan det går for tiden?”
Jeg går ut fra at dere ikke har holdt slike møter i familien, og vil derfor foreslå et, så snart du føler deg klar til å skifte stil og rolle i familien. Du behøver ikke å si så mye, men essensen — gjerne tilsatt en god porsjon humor — skal være: “Nå har jeg forsøkt å spille far i denne familien i tre år, og det har jeg ikke sluppet så heldig fra. Der har jeg prestert elendig, om jeg skal si det selv! Jeg har snakket med moren deres og bestemt meg for å droppe hele far-sirkuset, der jeg bare løper rundt meg selv og leker politi. Egentlig vil jeg gjerne bare være vennen deres, hvis jeg kan få lov til det?”
Samme dag, eller senere, vil det lønne seg å snakke med guttene om hvordan de oppfatter vennskap, og hvilke behov de har i forholdet til deg som en voksen venn i det daglige.
Hver gang du ikke vet hva du skal gjøre, kan du spørre deg selv om hva du ville gjort i samme situasjon dersom det ikke hadde handlet om to halvstore gutter, men dine beste, voksne venner. Når du finner svaret på det, har du samtidig nøkkelen til din nye rolle og adferd — som må utvikle seg til å bli mer nærværende, empatisk og autentisk. På denne måten blir din elskede og sønnene hennes din mulighet til å vokse fra ditt gamle selvbilde og bli en bedre far enn din egen far hadde muligheten til å være. Resten kan du lære sammen med deres nye barn, som kan smelte de siste rester av is i hjertet ditt fordi hun vil elske deg akkurat slik du er.
Modig
Jeg synes at du er en modig mann, som både din kone og sønnene hennes er tjent med å leve sammen med. Mange menn i din situasjon trekker seg passivt tilbake, eller krangler daglig med barnas mor om hennes måte å oppdra dem på. Livet i familie nummer to, tre eller fire gir oss alltid muligheten til å lære det vi ikke fikk lært i den familien vi vokste opp i. Kjærligheten til voksne og barn krever hverken mer eller mindre enn at vi gjør vårt beste og er rede til å ta ansvar for det vi ikke fikk lært eller lærte helt feil.
Du tilhører en generasjon menn og fedre der stadig flere er innstilt på å ta seg selv som far alvorlig. Mange av våre fedre tok bare seg selv høytidelig. Det kan man ikke vokse på.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015