Det er aldri for sent å få de unge til å delta i fellesskapet.
«BARNET TILBAKE TIL FELLESSKAPET!», som du agiterer for i spalten din om «Serviceforeldrene» i forrige nummer, høres riktig og nødvendig ut. Men hvordan få det til, når «skaden» allerede har skjedd? Når vi foreldre ikke har gitt dem oppgaver, ikke har inkludert dem i familiens daglige gjøremål. Når de allerede er bortskjemt med foreldre som ordner opp, rydder, legger frem klær, plukker opp fra gulvet, drar dem til leksebordet, lager mat, serverer dem og utover det tar dem med på egne aktiviteter og familieaktiviteter.
Hvordan skal vi nå få dem over i et annet spor? Etter å ha fått tre barn, har vi erfart at overgangen fra de var små og trengte mye hjelp til de ble større og burde hjelpe til, har skjedd umerkelig. Vi så ikke helt tidspunktet da det var på tide med en forandring, men fortsatte i samme spor. Nå er vi vitne til hvordan de tar alt for gitt. De bidrar lite til fellesskapet.
Vi forsøker å snu utviklingen ved å få dem til å dekke bordet, hjelpe lillesøsteren og finne frem klærne sine selv. Men det blir ledsaget av mye krangling og stønning og skaper en lite hyggelig stemning. Vi voksne kjenner at vi går rundt og er konstant irritert på dem. Det er jo i grunnen vår skyld at de er blitt slik. Har du noen konkrete tips?
Mor til tre
SVAR:
Ja, det har jeg. Men først vil jeg uttale meg prinsipielt om det å skape en kultur i familier og mulighetene for å forandre utilfredsstillende kulturer.
Så lenge det er tale om helt alminnelige, normalt utrustede barn, kan foreldre påvirke barna sine til å gjøre hva som helst. De kan få dem til å svinge seg i trapesen i åtte meters høyde som treåringer, oppføre seg som små soldater, prinser eller prinsesser, tie når de voksne snakker, dominere en hvilken som helst sammenkomst. Alt avhenger av hva de voksne har mellom ørene og hvilke metoder de er rede til å anvende.
Problemet er at foreldre bare har kontroll over 10–15 prosent av det som skjer i en familie, og barna blir påvirket av det. Den bevisste «oppdragelsen», det vil si familiens regler og normer — det vi sier til barna og våre holdninger til dem — er den minste bestanddelen. Resten foregår utenfor vår bevisste kontroll — «mellom linjene» — det vil si inne i de voksne, mellom foreldrene, mellom foreldre og barn, mellom barna og så videre. I tillegg kommer alt det vi gjør i beste mening, men som likevel viser seg å få uforutsette konsekvenser.
Vil barnas beste
Grunnen til at «serviceforeldre» oppvarter barna sine, er nesten alltid at de opplever det som en varm og hensynsfull måte å formidle kjærlighet og omsorg på. De håper vel også at barna lærer av de voksnes adferd og med tiden selv begynner å tjene fellesskapet. Slik går det i høyden bare med ett av barna, av to viktige årsaker. For det første hindres utviklingen av likeverdige relasjoner mellom barn og voksne. Det er de voksne som gir og barna tar. Selv mellom voksne fungerer dette dårlig. For det andre rammes barnas evne til å bli selvhjulpne. En sunn selvfølelse viker plassen for et usunt ego.
Når man har kommet til det punktet — som i deres familie — og gjerne vil bedre samspillet, må man begynne med å stille seg selv et par viktige spørsmål:
La vi nivået for oppvartning av barna høyt fra begynnelsen av fordi vi oppriktig trodde at det var nødvendig for barnas trivsel og utvikling, eller var det kanskje for å styrke vårt bilde av oss selv som foreldre og vinne barnas kjærlighet?
Er vi rede til å se i øynene at vi bare kan forandre barnas adferd dersom vi forandrer vår egen, eller ønsker vi bare å forandre barna?
Mange vil hevde at dere har stilt for få krav til barna, og at det neste følgelig blir å stille flere krav. Men så enkelt er det ikke. Barna har samarbeidet om deres måte å være foreldre på. De er blitt passive mottagere av diverse former for oppvartning, som ikke møter deres behov for kjærlighet. Dermed reagerer de «dumt» ved å forlange å bli oppvartet mer. Barn under 12 år har 110 prosent tillit til sine foreldre og forsøker å få det beste ut av kjærligheten i den formen foreldrene tilbyr den.
Godt råd
Dersom dere selv er rede til å forandre adferd, skal dere gjøre følgende: Sett dere sammen med barna en ettermiddag eller kveld og fortell dem at dere gjerne vil ha et møte med dem. Stemningen må være alvorlig og seriøs. Med deres egne ord, uten å småsnakke, kan dere uttale følgende: «Vi har bedt om dette møtet fordi vi har oppdaget at vi har dummet oss ut. Helt siden dere kom til verden, har vi tenkt at det beste og mest omsorgsfulle vi kunne gjøre for dere var å innfri så mange av deres behov og ønsker som mulig. Dette gjorde vi med stor glede i lang tid. Men gleden er blitt mindre i løpet av de siste månedene. Vi har, som dere sikkert har merket, begynt å irritere oss og skjelle dere ut stadig oftere. Det er ikke deres skyld, men vårt ansvar. Derfor har vi tenkt å gjøre om på måten det foregår på i familien vår. Det er mulig at vi ikke vil mestre det med én gang, men vi skal gjøre vårt beste. Selv om vi er ansvarlig for deres forventninger til at vi gjør alt for dere, har vi tenkt å slutte med det. Vi vet godt at dere ikke synes om ideen, men slik blir det. I fremtiden, som begynner i morgen, vil vi ikke lenger … (nevn fem-seks punkter). Og vi vil at hver av dere tar ansvaret for at …».
Ny runde
Gi barna muligheten til å reagere og gi uttrykk for meningene sine. Men husk at dette ikke er en demokratisk prosess. Inngå ikke avtaler med barna, og ikke la dem avgi løfter. Hold et nytt møte etter et par uker, der alle kan ytre seg om hvordan det nå går og hva dere individuelt er tilfreds eller utilfreds med. Hold fast ved forventningene deres og påregn et par måneder eller tre før familiens kultur har forandret seg for alvor.
Når barna ber om eller forlanger den sedvanlige oppvartningen, er det forbudt å kritisere dem eller skjelle dem ut. Se vennlig på dem og si klart og tydelig «nei» uten å forklare eller rettferdiggjøre det. Dette kan ofte virke «lite kjærlig» for begge parter i noen uker. Men det er bare uttrykk for den usikkerhet og smerte som alltid følger med genuine forandringer i relasjoner mellom mennesker. La usikkerheten og lysten til å vende tilbake til deres gamle mønster bli mellom de voksne og støtt hverandre. Om ikke lenge vil dere oppleve at barna deres får mer selvrespekt og selvfølelse, og dere kan igjen la kjærligheten flyte uhindret.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015