Når Sandra (10) har vondt i magen, er det fordi hun er stresset. I tre artikler skriver Jesper Juul om dette fenomenet.
BARN OG STRESS, del I av III
DEN DANSKE AVISEN Politiken offentliggjør i sommer en rekke artikler om barn og stress. De gjør oppmerksom på et fenomen som det er all mulig grunn til å ta alvorlig og kanskje bruke en del av ferien til å reflektere over.
“Sandras mobiltelefon ringer. Det er moren som gjerne vil sjekke om den tiårige jenta har våknet og fått i seg frokost. Moren har forlengst tatt fatt på arbeidet. Sandras mage begynner å snøre seg sammen — igjen. To ganger har legene vært nær ved å operere. Men Sandra er ikke syk — hun er stresset. Den tilstanden deler hun med et sterkt økende antall barn.
Ute av balanse
I Norden har hvert 10. barn symptomer på stress. Det fastslår en av verdens fremste forskere på barn, smerte og stress, barnelegen Gösta Alfvén ved Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm”.
De mest alminnelige symptomene er hodepine, muskelsmerter, smerter i mage og ledd, besvimelsesanfall og synsforstyrrelser. Men før det kommer så langt, er man ofte vitne til tilsynelatende meningsløs aggressivitet, irritabilitet, nedsatt eller økt appetitt, trass, påståelighet og barn som plutselig begynner å si høyt og tydelig “nei!” i situasjoner der de normalt er samarbeidsvillige. På et enda tidligere stadium begynner barnas energinivå å senkes merkbart.
Barn reagerer altså nøyaktig slik voksne gjør og av samme årsak: Det er oppstått en kronisk ubalanse mellom deres behov for å bevare sin personlige integritet intakt, deres trang til å tilpasse seg foreldrenes adferd og omgivelsenes krav og forventninger. Når det skjer over lengre tid, begynner den forutsigelige utviklingen av signaler og symptomer, som tidligere nevnt.
Stress som smitter
Den offentlige debatten om “barn og stress” har i noen år vært mer forenklet enn saken fortjener. Man har bebreidet foreldrene for å stresse for mye med jobb og karrière og ikke ta seg tid til å være sammen med barna. Eller at de har for store ambisjoner på “prosjektbarnas” vegne og stiller altfor store krav når det gjelder fritidsaktiviteter og skoleprestasjoner. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten dette avleder, er betydelige stressfaktorer.
Fenomenet stress er betydelig mer komplekst, og det er tvilsomt om noen i det hele tatt er skyldige. Stress kalles på mitt fagspråk et “systemisk fenomen”. Det betyr at når det eksisterer i de fellesskap man er en del av og også avhengig av, krever det en betydelig personlig innsats for ikke å bli smittet. Dette er tilfellet enten det gjelder private fellesskap som familie og nettverk eller arbeidsplassen og samfunnet. Ingen unngår helt å bli påvirket, men noen blir det mer enn andre og påvirker dermed også omgivelsene sine i større eller mindre grad. Mine kolleger er stresset, derfor blir jeg stresset og påvirker dermed kollegene mine med mer stress. Mannen min er stresset, fraværende og yter lite overfor familien. Det stresser meg. Jeg stresser ham med krav og kritikk — som igjen stresser barna våre. Symptomene deres stresser oss begge enda mer. Vi mister lysten på sex og føler oss utilstrekkelige — som føyer stress til stress.
Kostbart fellesskap
Denne gjensidigheten er både en naturlov og et produkt av vår sosiale programmering, som altfor ofte får oss til å velge samarbeidet/tilpasningen/konformiteten fremfor å ivareta våre egne grenser og behov. Derfor finnes det bare én vei ut av den onde sirkelen: Å ta ansvaret for sitt eget liv. Vi kan ikke melde oss ut av systemet. Men vi kan insistere på vår individualitet, og få en slags kontroll over den prisen vi under alle omstendigheter må betale for å være en del av et større fellesskap, men som gjerne skulle vært i rimelig balanse med det vi får ut av fellesskapet.
Dette valget har alle voksne, men ikke barna. I denne sammenhengen, som i så mange andre, kan man først ta ansvaret for sine barns liv og trivsel når man har tatt ansvaret for sitt eget liv. Det er blant annet derfor både ubegavet og sentimentalt når moralistene blant oss oppfordrer foreldre til å gjøre noe “for barnas skyld”.
Det er ingen tvil om at samfunnets fedre og mødre (politikerne) kunne gjort mye mer — og bedre — enn de gjør. Det samme gjelder både offentlige og private virksomheter og institusjoner. Men jeg bringer mer om dette senere. Det hjelper imidlertid ikke å gi “samfunnet” skylden. Og det hjelper bare litt å overlate ansvaret til dette “samfunnet”, som jo også består av deg og meg og alle de andre stressede personene. På dette punktet har ikke de nordiske velferdssamfunnene kunnet innfri forventningene. De kan ikke ta ansvaret for kvaliteten på våre liv. I et visst omfang kan de betale for konsekvensene av våre politiske og personlige beslutninger eller passivitet. Men fellesskapet kan hverken overta eller forvalte det personlige ansvaret.
Hva skal mor si?
Sandras mor står derfor overfor et eksistensielt valg nå da hennes tiårige datter er blitt innlagt på sykehuset. Skal hun fortsette sin nåværende livsstil, eller forandre den? Dersom hun viderefører den — og det er jo ett av de to mulige valgene hun kan treffe og ta ansvaret for — må hun samtidig innstille seg på å ta ansvaret for datterens fysiske og mentale helbred, en forringelse av deres innbyrdes relasjon og de følger det uunngåelig vil få for hennes egen helbred etter hvert.
En del av morens dilemma vil være at hun selv har vokst opp i et samfunn som først og fremst hyller konformiteten — spesielt de første 20 leveårene — og som betrakter mennesker som besværlige når de velger å ta ansvar for sitt eget liv. Utover å treffe en beslutning som kan medføre store sosiale og økonomiske forandringer, skal hun altså i tillegg gå aktivt i clinch med verdiene som har preget hele hennes oppvekst.
Dersom hun velger å spørre til råds mennesker som har “møtt veggen” og opplevd et totalt stressbetinget sammenbrudd, vil de uten tvil råde henne til å handle med integritet. Men hun kan også velge å håpe at dette ikke skjer med nettopp henne.
Velger moren den konforme løsningen, krever alminnelig anstendighet at hun ser datteren sin i øynene og sier: “Jeg vet at livet vårt gjør deg syk og får deg til å tvile på din egen verdi. Det er jeg fryktelig lei meg for, men jeg kan ikke se noen annen løsning akkurat nå. Så du må leve med den moren du har”. Er moren ikke i stand til det, mister hun sin troverdighet og barnets tillit — og Sandra må i realiteten vokse opp som “foreldreløs” og klare seg så godt hun kan alene.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015