Når du ikke er konsekvent, blir barna usikre og masete.
Vår yngste datter på to og et halvt år maser etter slikkeri og tyggegummi både hjemme og når hun er sammen med meg når jeg gjør innkjøp. Sist la hun sin elsk på en pose lakriskonfekt. Jeg satte meg på huk foran henne og sa: «Nei, vi skal ikke ha det nå. Legg posen tilbake!» Det lyktes, og vi fant veien ut av butikken uten mer styr.
Men så enkelt er det ikke alltid. Når jenta har satt seg noe fore, gir hun seg ikke. De dagene overskuddet ikke er på topp, kan maset fort ende med hyl og skrik. Når hun legger seg ned på gulvet og gråter, tenker jeg: «Å nei, ikke nå igjen.» Så må jeg bruke makt for å få henne til å sitte i vognen for å bli ferdig med innkjøpene. Jeg har merket at når jeg er stresset og hodet mitt koker, orker jeg ikke alltid å ta opp kampen. Da går jeg inn i min egen verden med handlelisten i hånden og legger varene i kurven. Maser datteren min da, blir jeg enten krass eller lukker meg.
Normalt er jeg oppsatt på å ha med datteren min på handlerundene. Vi teller og veier epler sammen. Når vi er i dialog og samarbeider, blir hun oppslukt av det. På større innkjøpsrunder er hele familien med. Mannen min og jeg har ingen felles strategi for å stå imot mas. Holdningene våre er mer underforstått og er heller ikke alltid i overensstemmelse med hverandre.
Barna maser også på faren. Men når vi begge er til stede, er det oftest meg de retter skytset mot. Er vi flere sammen, er det noen ganger tyngre å skjære igjennom enn ellers. Når jeg ikke orker annet, kan jeg si: «Spør far!» som kan lukke øynene når han får ballen i fanget sitt. Men det tar jeg helt med ro. Hver gang barna ber om noe, må man jo forholde seg til det. Det er et ansvar som jeg finner naturlig å dele. Til gjengjeld aksepterer jeg alltid hans avgjørelser.
Minstejenta har en søster på syv år, og mas gjennom årenes løp har munnet ut i et par nødløsninger. Jeg kan for eksempel si: «Vi skal ikke ha det nå, men du kan få en tyggegummi når vi kommer ut i bilen.» Andre ganger erstatter jeg godteriposen med et sunnere alternativ.Jeg tenker noen ganger at det er urimelig å dra ungene med inn i et supermarked på slutten av dagen med fristelser overalt. Dersom den eldste kommer ut igjen med en bolle eller fikenstang i hånden, er det gjerne etter en konflikt. En ubehagelig situasjon har fristet en til å inngå kompromiss og komme barna i møte.
Det avgjørende for meg er at innkjøpene blir en god opplevelse alt i alt. Vi har tre timer sammen før sengetid. Dårlige opplevelser skaper dyp frustrasjon. Jeg har gjort det til en vane alltid å sette meg på huk og se den eldste datteren min inn i øynene når jeg sier «nei». Om hun ikke får viljen sin, blir hun i alle fall tatt alvorlig. Det tror jeg at hun forstår. Men hva gjør jeg?
SVAR:
La oss forestille oss at du stilte følgende spørsmål: «Jeg er meget opptatt av mine barns ernæring, men det blir ofte et problem når jeg har det for travelt. Ofte ender det med at jeg tar et par poser med hjem fra McDonalds eller en frossen pizza, og ungene må nøye seg med det. Det elsker de selvfølgelig, mens jeg har dårlig samvittighet. Hva kan jeg gjøre?» Svaret mitt ville da være at du burde slutte med det eller gjøre som du pleier med god samvittighet.
Problemet er ikke at barna «maser» som vi ofte sier når barn kjemper for å få det slik de helst vil i øyeblikket men at foreldrene deres ikke er til å stole på. Det betyr at barna altfor ofte får viljen sin på feil grunnlag, fordi moren er stresset eller ikke orker en konflikt i det offentlige rom. Når det skjer, får de for lite av det de faktisk trenger vissheten om hvor de har sine foreldre. I slike tilfeller er barn dessverre så uerfarne at de insisterer på å få mer av det som er ment som en kompensasjon for det de faktisk mangler.
Refs
Alternativet kunne vært at små barn hadde anledning til å kalle foreldrene sammen og si: «Hør nå engang her, dere to. Tingene har utviklet seg på en uheldig måte mellom oss. Vi kan ikke lenger be om det vi har lyst til uten å gjøre et drama ut av det, siden vi aldri kan være sikre på om vi får et reelt svar. Kan dere ikke ta dere sammen og bare si «ja» eller «nei», så vi vet hvor vi står?»
Problemet er altså at foreldrene enten handler imot sin egen overbevisning for husfredens skyld eller sier «nei» med dårlig samvittighet. Du klarer fint å ta barnet ditt alvorlig, men det er vanskelig for deg å ta deg selv alvorlig. Enten må du lære å si «nei» med god samvittighet og tåle en tid med store og små dramaer eller gjøre som du pleier: Kjøre på fribillett når du ikke orker annet. Du må slutte med å si «nei» først, men si «ja» med en gang.
Stress og travelhet får skylden for alt mulig nå for tiden. Det er da også sant at vi ofte senker standarden til under middels når vi er stresset eller trette. Vi gjør det med hensyn til hva vi spiser og drikker, og vi tar oss hverken tid til barna eller hverandre. Det er bare i feriene vi får snakket ut med hverandre, og vårt erotiske samliv visner. Vi forsømmer venner og familie og det eneste vi får igjen for det, er dårlig samvittighet og skyldfølelse. Om det bare hadde ventet en premie der fremme, men det gjør det aldri.
Ikke føl skyld
Objektivt sett lever vi i et stresset samfunn. Men stress er også et subjektivt fenomen og avhenger i stor grad av de valg vi treffer det vil si det ansvaret vi tar for vårt eget og våre barns liv. I barnas tilfelle er skadevirkningene minimale. Derfor er det ingen grunn til å plage seg selv med skyldfølelse eller frykte for barnas fremtid. Det sunneste for sjelen er å gjøre det du gjør med god samvittighet eller å forandre din egen adferd. Det er du som bestemmer. Ta en prat med mannen din og hør hva han synes. Tiden er kanskje moden for å forme nye mål for familien og legge om kursen?
Men handler ikke dette bare om en liten jente som må lære ikke å mase på og forstyrre moren sin når hun er med og handler? Jo, kanskje. Eller handler det om en toåring som er den første i familien med mot til å være vanskelig og insisterende, og sender et signal ut i verden om at noe ikke stemmer i familiens liv? Jeg kjenner ikke deres familie og kan derfor ikke besvare spørsmålene. Men hva om det var mannen og faren som skrev om hvordan hans kone hele tiden maser på ham om å jobbe mindre? Eller om hans kone skrev at hun er på vanviddets rand på grunn av mannens konstante seksuelle tilnærmelser, til tross for at hun har fortalt ham at hun er for trett og stresset til å ta imot ham? Hvem skulle da «belære» hvem og i hva?
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015