FB


Når en femåring ikke trives i barnehagen, er det de voksne som må gå i seg selv.

Kjære Jesper Juul. Jeg er en mor til tre barn i alderen 2, 5 til 8 år. I lange perioder trives ikke gutten min på fem år i barnehagen. Han er involvert i mange konflikter, som pedagogene hevder at han forårsaker.

Han vil ikke gå til barnehagen om morgenen, spør om det snart er helg allerede på mandager, om han snart kan begynne på skolen, eller om jeg kan være med ham i barnehagen. Han slår andre innimellom, når han blir avvist i leker som han ønsker å delta i – og bråker når han blir tilbudt å delta i en aktivitet han egentlig ikke ønsket å være med i. Vi blir fortalt at det bare er han som er skyld i konfliktene, selv når de voksne ikke har sett hva som skjedde, og de andre barna sier at det ikke var dem som gjorde noe.

Vi ser at han er blitt et lett mål å legge skylden på, selv om jeg ikke tviler på at han også er involvert i det som skjer. Han har sluttet å fortelle om hva som skjer – jeg føler at han har gitt det opp siden han likevel ikke blir trodd på i barnehagen. Han sier at han ikke får hjelp i barnehagen, og at han ikke egentlig har venner. For meg virker det som om han opplever å se at det ikke er rom for ham, og at han så å si ikke har et ståsted.

Hjemme og i andre familieforhold eller med familiens venner leker han fint, er hjelpsom og nysgjerrig, og godt likt. Han elsker sine søsken, leker gjerne med dem, og de liker å leke med ham. Det er som om barnehagen bare fokuserer på problemer, ikke hjelper ham til å skape suksesser. Det med å gi ham muligheten til å oppleve suksesser, føler jeg som mor at pedagogene har gitt opp.

Vi har hatt utallige samtaler med førskolelærerne og lederen, men min mann og jeg føler ikke at barnehagen lytter til våre forslag om hvordan vi alle kan hjelpe gutten vår. Nå ønsker de en spesialpedagog til å observere ham. Jeg har mest lyst til å ta ham ut, men er veldig usikker på hvordan jeg hjelper ham best.

Kanskje du kan hjelpe oss med råd eller en refleksjon?

JESPER JUUL SVARER:

Jeg vil foreslå at du tar ham ut av barnehagen slik situasjonen er. Din sønn har i lang tid – for lang – gjort hva han kunne for å gjøre både deg og de ansatte i barnehagen klar over at han ikke trives. Han har fortalt om det, og han har vist det i sin oppførsel, og nå har det verste av alt skjedd: Han har trukket seg tilbake og mistet troen på at det kan være nyttig å mobilisere de voksne, og har endt opp som en syndebukk.

Jeg synes det er vanskelig å fullt ut forstå at det fortsatt eksisterer fagpersoner i barnehager som tenker så primitivt at de peker ut skyldige og uskyldige i mellommenneskelige konflikter blant fem år gamle barn. Men de er der tydeligvis fremdeles, og igjen er det selvfølgelig en gutt som blir syndebukk og må utredes.

Av hensyn til andre i samme situasjon, både barna og barnehagene, ønsker jeg å skissere et fruktbart alternativ: Når et barn så klart uttrykker mistrivsel, er det første logiske og faglig riktige skritt av barnehagen å innkalle til et møte, der en av lærerne, lederen, foreldrene og barnet deltar.

De voksne begynner å gjøre seg bevisste på at når fire voksne snakker om et barn, så snakker de egentlig om fire forskjellige barn – nemlig barnet de opplever på fire forskjellige måter. For slik er det, og den eneste som kommer i nærheten av sannheten om hvem din sønn er, er ham selv.

Men opplevelsen av at fire av de viktigste voksne i hans liv forsøker å ta hans beskrivelser og symptomer på alvor, innebærer ofte et løft for barnet som er mye mer helende og dynamisk enn allverdens spesialister og utredninger. Dessverre skjer det oftere at lærere sitter på definisjonsmakta eller overlater den til utenforstående. Slik er ofte forløpet til det som ender med offentlig omsorgssvikt.

Pedagogene har selvsagt sine grunner til å handle som de gjør, og jeg tror egentlig ikke at de gjør det av vond vilje. Det blir bare nok en utagerende gutt som de ikke aner hva de skal gjøre med. Deres faglige feil er at de ønsker barnets atferd utredet, i stedet for sine egne begrensninger. Dermed blir det barna som betaler prisen.

En fersk studie av barns trivsel i danske barnehager – den første noensinne der også barnas stemmer ble hørt – viser at 24 prosent av guttene trives mer eller mindre dårlig. Det oppveies av det faktum at voksne utpekte 22 prosent av guttene som risikoutsatte barn. Dette fører naturligvis nok en gang til ønsket om flere mannlige ansatte i institusjonene, men det hjelper ikke på det faktum at disse guttene blir definert av kvinner som har store problemer i forhold til halvdelen av barna de får betalt for å ta vare på. Problemene er som oftest ikke guttenes oppførsel. De ligger inne i hodene til kvinner, og må løses der.

Din sønn er bare ett av mange eksempler på at barnehager (og skoler) lenge har beveget seg i en etisk glatt skråning som fører til at altfor mange barn er definert utenfor normalområdet.

Enten du har muligheten til å ta ham ut nå eller ikke, foreslår jeg at dere setter dere sammen med ham og sier unnskyld på vegne av alle de voksne. Dere bør ikke kritisere de ansatte i barnehagen, fordi det hjelper ham ikke mye. Men la ham vite at han har endelig er blitt hørt, og at nå skal noe skje. Så har han forhåpentligvis ett års tid til å samle gode opplevelser før han begynner på skolen.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)