FB


Hvordan i all verden skal vi foreldre overleve barnas pubertet?

Vi har tre barn i alderen tre, åtte og tolv år to jenter og en gutt, som er eldst og i puberteten. Hvordan skal vi mestre å opprettholde en åpen kommunikasjon, uten å invadere vår sønns følelser og liv? Han spør og tenker mer som en gutt som er på vei til å bli voksen. Samtidig er jeg som mor engstelig for at han skal bli mindre åpen overfor oss og slutte å spørre og fortelle.

Jeg engster meg også for at han en dag skal komme i et miljø som bringer ham i kontakt med rusmidler og lignende. Dette er overhodet ingen problemstilling nå. Men hvordan kan jeg unngå at min engstelse skygger for god kommunikasjon og det å «se» gutten min? Jentene er fremdeles så små og barnslig åpne for livet.
Særlig en artikkel om gryende tenåringsproblematikk og åpenhet mellom foreldre og barn ville gjøre meg glad. Vi ønsker jo det beste for våre barn.
En mor

SVAR:
La meg begynne med å si litt om foreldres forhold til puberteten i sin alminnelighet. Det er vel få utviklingstrinn i et barns liv som er så beheftet med mytologi og problematisering som den. Det er som om vi i vår kultur ikke kan problematisere og bekymre oss nok for denne perioden, som andre kulturer feirer som en gledelig begivenhet i barnets og familiens liv. Det betaler seg for alle parter å legge bekymringen på hyllen og i stedet møte årene som kommer med innstillingen om at det skal bli spennende å følge ham i utviklingen som menneske!

Men det er da mange grunner til å bekymre seg, vil noen si. Og det er jo også sant. Det er en farlig verden å være ung i, og mye forferdelig kan skje. Til tider ber jeg mødre om å forestille seg at mennene og barna deres brukte timer hver måned på å ruste seg til deres menstruasjon eller år på å trene til å overleve klimakteriet. Disse er jo bare hormonelt betingede faser i livet, slik som puberteten. Det skaper ikke noen spesielt god atmosfære i familien.

Bekymring dreier seg også om tillit. Har du tillit til sønnen din? Det er den beste medisinen mot redselen din og den beste støtten du kan gi ham de neste fem årene. Jeg kjenner jo ikke sønnen din. Men dersom det grunnleggende forholdet til barna ellers er i orden, kan dagens tenåringsforeldre stole på følgende:
At han vil falle for noen av de fristelsene han blir utsatt for og få seg noen smertelige erfaringer.

At han med stor sannsynlighet aktivt vil prøve ut sitt forhold til sprit, hasj og eventuelt andre stoffer, sex, pornografi og forelskelse.

At han begynner å skille mellom det han snakker med foreldrene om og det han kun snakker med jevnaldrende om.

At alt han foretar seg i årene fremover, er noe han gjør for sin egen del ikke imot foreldrene.

Stol på barna! Tillit handler jo ikke om å tro at barnet gjør alt det som foreldrene mener er riktig og ikke noe av det som de mener er galt. Den tilliten barn og unge trenger så sårt fra foreldrene, er troen på at de gjør sitt beste for å bli de menneskene de gjerne vil være på det grunnlaget som er skapt sammen med foreldre, barnehage, skole og øvrige nettverk.

Hvorfor skriver jeg så mye om bekymring og tillit? Det er for å gi deg svar på hvordan du best kan bevare åpenheten mellom dere. Jeg har møtt mange unge fra mange forskjellige kulturer de siste 30 årene. Det som aldri endrer seg, er at de tørster etter foreldrenes tillit og hater deres bekymring. Det betyr ikke at relevant bekymring er skadelig for forholdet mellom dere bare at du må dele den med andre voksne og ikke legge den som en byrde på hans skuldre.

Du kan gjøre noe annet viktig. Du kan begynne (eller fortsette) med å være åpen rundt deg selv og ditt eget liv når du er sammen med ham. Dersom du er som de fleste foreldre, har du til nå overveiende henvendt deg til ham i form av spørsmål som: Hvordan var det på skolen i dag?
Hvordan har du det? Hva skal du gjøre sammen med…? Er det sikkert at du har tenkt deg godt om? Dette er en blanding av nysgjerrige, interesserte, engasjerte og kontrollerende spørsmål. Fra nå av er det viktig at du stiller færre spørsmål og er mer åpen rundt deg selv dine tanker og følelser, store og små opplevelser, meninger og holdninger til livet og verden og så videre.

Jeg mener naturligvis ikke at du skal begynne å forholde deg til ham som til en voksen kjærlighetspartner, men som til en god venn. Du har ditt privatliv, han er på vei til å få sitt, og begges privatliv skal respekteres dersom vennskapet skal utvikles og bevares de neste 50 årene.

Stenger deg ute
I løpet av puberteten skjer det ofte så store biologiske forandringer i barns hjerne at foreldrene plutselig føler at de ikke kjenner sitt eget barn. Disse forandringene gjør det nødvendig for mange unge å vende all sin oppmerksomhet innover i lange perioder. Det er ingen grunn til at foreldrene skal ta denne innadvendtheten personlig, for den handler ikke om et godt forhold som plutselig er blitt dårlig eller om manglende fortrolighet. Det frustrerende er at den er ikke-verbal, men prat og samtale er jo bare én måte å være åpen på. Bare det at han er i familien slik som han er, er jo uttrykk for både tillit og åpenhet.

Livet sammen med pubertetsbarn konfronterer foreldre med det faktum at livet ikke kan forebygges (en illusjon mange småbarnsforeldre dyrker). Han må leve sitt liv slik det nå utvikler seg å vite at dere er der for ham, uansett hva det medfører. Ikke som terapeuter eller sosialarbeidere, men som sparringpartnere og støtte. Det kan vise seg å bli hardt arbeid for begge parter. Men det er heldigvis flere og flere tenåringer som med stor sikkerhet og selvfølge overtar sitt eget liv og ikke skaper fiendebilder av foreldrene sine.

Den beste måten å sikre fortsatt nærhet på, er å bruke din egen vilje til å utvikle deg sammen med ham. Ansvaret for hans oppdragelse er over, men du har fortsatt hovedansvaret for forholdet mellom dere. God fornøyelse!

SITAT
Det er ingen grunn til at foreldrene skal ta denne innadvendtheten personlig.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)