Hva i all verden gjør vi med trassige barn?
Vi har to skjønne døtre på ett og tre år, som vi er uendelig glade i. Etter å ha båret frem to barn, har jeg forstått at svangerskap og fødsler er ingenting mot det å skulle oppdra barna. Vi vil jo ha barn som er høflige mot andre mennesker, sitter pent ved bordet og så videre. Men det er slett ikke lett å få til.
Vår eldste datter har alltid hatt temperament. Hun er hva vi kaller heftig og begeistret, men kan også bli meget sint. Frem til nå har det likevel gått an å diskutere med henne og sammen komme frem til gode løsninger. Men nå virker det som om den såkalte trassalderen har inntatt hjemmet vårt. Dette skjer parallelt med at lillesøster er blitt tydeligere i sin tilstedeværelse og krever oppmerksomhet fra foreldrene sine på en annen måte. Om dette har en sammenheng, vites ikke. Men det er vel ikke usannsynlig, selv om storesøsteren aldri har vist tegn til sjalusi.
Vi opplever nå en kamp på flere arenaer i hverdagen. Påkledning når vi skal ut, er for eksempel ingen trivelig opplevelse hverken for henne eller oss. Hun har alltid vært bestemt i klesveien. Så lenge hun har fått bestemme selv innenfor visse rammer, har det gått fint. Men om høsten må man ha på seg regnbukse når man skal tilbringe hele dagen ute i skogen i regnvær. Vi har derfor måttet holde henne fast mens vi har tvunget på henne regntøyet og støvler. Fornuftig argumentasjon har ikke hjulpet. Vi har prøvd å gi henne tid og muligheten til å kle på seg selv, som heller ikke har ført frem.
Ved middagsbordet har vi også opplevd konflikter. Vi ønsker at hun skal sitte sammen med oss under middagen selv om hun sier at hun ikke er sulten for å skape et fellesskap rundt middagsbordet. Hun hyler og skriker høylytt og nekter å komme til middagsbordet.
Jeg er i utgangspunktet en sterk tilhenger av å lytte til og ta hensyn til barnets behov og forsøke å kommunisere med barnet på dets premisser. Men samtidig er jeg av den oppfatning at foreldrene faktisk må bestemme av og til, selv om barnet er uenig.Hvordan kan vi motivere treåringen vår til å kle seg etter været og sitte sammen med oss ved middagsbordet? Vi vil så gjerne unngå å måtte bruke tvang og bestikkelser.
– Mor til to
SVAR:
Mot slutten skriver du: «Jeg er i utgangspunktet en sterk tilhenger av å lytte til og ta hensyn til barnets behov og forsøke å kommunisere med barnet på dets premisser. Men samtidig er jeg av den oppfatning at foreldrene faktisk må bestemme av og til, selv om barnet er uenig».
Dette er et spennende utsagn fordi det illustrerer hvor elastisk språket vårt er og hvor presist eller upresist vi omgås sentrale begreper. Sånn i forbifarten er jeg enig i det jeg leser. Men når jeg ser litt nærmere etter, melder det seg en rekke spørsmål. Det første handler om barnets behov. Datteren deres har ikke mulighet til å skjelne mellom lyst og behov. Hun har nå kommet inn i en utviklingsfase der hun har behov for å utvikle sin selvstendighet, både som et menneske forskjellig fra andre mennesker og i form av større selvhjulpenhet. Det betyr blant annet at hun vil ha lyst til ting som hun egentlig ikke mestrer selv ennå. Da er det klokt å gi henne sjansen så ofte som mulig.
I forbindelse med konflikten rundt påkledningen når hun skal ut, og hun sier «vil bestemme selv», kan du svare: «Greit. Det blir spennende å se om du klarer å velge noe som passer til været. Si fra hvis du trenger hjelp.» På dette tidspunktet skal kontakten brytes. Trekk deg tilbake og vent til hun enten gir lyd fra seg eller viser seg frem i dagens antrekk. Dersom hun stiller opp i sommertøy, kan du si: «Du ser fin ut. Men jeg ville nok valgt tøy som var varmere. Det er både kaldt og vått ute. Skal jeg hjelpe deg med å finne noe annet?» Svarer hun nei, sier du: «OK. Da pakker jeg noe varmere tøy, slik at du kan skifte hvis du begynner å fryse.»
Egne erfaringer best
I den alderen reagerer barn primært ikke på konfliktens saklige innhold, men på foreldres forsøk på å manipulere eller bestemme. Spør henne derfor ikke ved dagens slutt om hun frøs for deretter å opptre belærende. Barn lærer best av egne erfaringer når de voksne ikke stiller seg i veien for læreprosessen ved å demonstrere sin visdom.
Ditt utsagn om å kommunisere med barnet på dets premisser er også spennende. For mange foreldre betyr det at de tilpasser språket sitt til barnets språklige nivå der og da. Dette er en viktig pedagogisk beslutning når hensikten er at barnet skal lære seg bestemte ferdigheter, men ikke i en kommunikasjon som har oppdragelse (personlig og sosial utvikling) som mål. Der er det viktig at de voksne snakker sitt eget språk og uttrykker sine egne følelser gjennom sin «musikk» og kroppsspråket. I all personlig kommunikasjon er det det samlede budskapet som gjør inntrykk på den annen part det vil si kombinasjonen av de riktige ordene og de autentiske følelsene.
Det fremgår tydelig av brevet ditt at deres barns trygghet og trivsel er meget viktige for dere. Jeg aner at dere kanskje er en smule for ambisiøse når det gjelder sammenhengen mellom barnas alder og kravene til dem uten at jeg vet det for sikkert. Vi kan iallfall konstatere at etter tre år har dere nådd deres primære mål: trivsel og trygghet.
Vil synes
Sammenhengen mellom hennes adferd og det faktum at søsteren tar mer plass nå, betyr sannsynligvis det motsatte av hva dere tenker. Storesøsteren har tvert imot utsatt selvstendighetsfasen sin i nesten ett år for ikke å være til bryderi. Nå er lillesøster selv i stand til å gjøre oppmerksom på sin eksistens, og da begynner storesøsteren å røre på seg. Ikke for å bli midtpunktet, men for å få plass til å være seg selv.Jeg er også enig med dere i at det i alminnelighet må være de voksne som bestemmer i forbindelse med en konflikt. Livets logikk er imidlertid slik at når de voksne bruker sin legitime makt, blir resultatet en ny konflikt.
Jeg ville for eksempel aldri forlange at en treåring skulle sitte til bords gjennom hele måltidet, spesielt ikke når hun ikke er sulten. Om jeg uttrykte ønske om at hun gjorde det, ville jeg aldri slåss med henne av den grunn. I stedet kunne jeg si: «Det er i orden hvis du ikke vil sitte sammen med oss i dag. Bare kom når du får lyst. Du er velkommen.»
Barn lærer ikke bordskikk av å bli undervist eller tvunget. De lærer ved å etterligne de voksne, og måltider bør ikke anvendes til oppdragelse. Det ødelegger både måltidet og læringen. Det kan ofte være anstrengende, men jeg garanterer at dere får deres velfortjente belønning en ung og voksen datter som er i balanse med seg selv og ikke blir offer for andre.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015