13-åringen synes hun er for fet. Bør foreldrene bekymre seg?
Mannen min og jeg fikk barn sent. Vi er begge ressurssterke og har et godt liv sammen. Vår 13-årige datters problem er at hun føler seg tykk. Hun har mange av de samme problemene jeg hadde i hennes alder. Hun er en pen jente med mange ressurser. Vi voksne kan jo se at hun slett ikke er «fet», som hun selv sier. Men hun er heller ikke så smal og tynn som klassevenninnene. I hennes alder er det viktig å være lik de andre. Det er liten trøst i at det blir bedre når hun blir voksen. Hun tror dessuten at hun er dømt til å være «fet» resten av livet, og sier at det ikke er nok å være pen man må også være tynn. Jeg husker selv at vissheten om at jeg var penere enn mange andre jenter, ikke holdt. De tynne hadde sitt på det tørre.
Dessverre har jenta sluttet å være aktiv i gymtimene, hun bare gruer seg. Hun har alltid vært glad i å bade, noe vi også er. Men nå vil hun ikke det heller. Hennes svakhet er at hun er sugen på godterier. Jeg har snakket med henne om betydningen av et variert kosthold og å bevege seg og bruke kroppen, men jeg vil ikke skape for mye stress rundt det. Mannen min og jeg er ikke sportslige av oss, selv om vi liker å gå turer og sykle. Jeg er ganske kostholdsbevisst, og brus har det aldri flytt av i hjemmet vårt. Men økende velstand og mye sosial omgang gjør det jo vanskelig å unngå sukker.
Det er ikke lett å vokse opp, og jeg vil så gjerne hjelpe datteren min på beste måte. Min egen mor maste mye om hvilket tøy jeg ikke kunne ha på meg på grunn av den ene eller andre skavanken. Det var viktig å skjule kiloene og å være «diskret». Datteren min og jeg har en avtale om at jeg bare unntaksvis blander meg inn i hennes klesvalg. Jeg snakker alltid med henne når hun innbyr til det og prøver å være åpen og ærlig.
Kan du gi meg noen råd?
SVAR:
Så langt synes jeg faktisk at du mestrer utfordringen fint og bruker dine egne erfaringer fra oppveksten konstruktivt. I mitt yrke skiller vi mellom «kriser» og «kritiske livsfaser». Og akkurat nå tyder alt på at datteren din befinner seg midt i den kritiske livsfasen som puberteten ofte er for de unge. I tillegg er hun mer kroppsfiksert enn godt er, men det gjelder jo omtrent halvparten av kvinner mellom 10 og 60 år. Det er naturligvis vanskelig å snakke med en så ung jente med overbevisning når mye av det hun opplever rundt seg, handler om å være tynn eller å slanke seg.
Etter hennes adferd å bedømme befinner hun seg nå ytterst i periferien av en sirkel der spiseforstyrrelser som bulimi og anoreksi står i sentrum. Det er ingen grunn til engstelse, mens det er all grunn til å holde et diskret og kjærlig øye med hennes videre utvikling. Hvis hun for eksempel begynner å spise merkbart mindre, telle kalorier, tømme kjøleskapet om natten eller plutselig blir intenst opptatt av å trene, er det en akutt risiko for at utviklingen er selvdestruktiv.
Blå dager
Din beskrivelse av datteren din tyder på at hun lider av «teenage blues», det vil si at de depressive tankene og vanskelige følelsene samles på ett punkt: kroppen. Det skyldes vel dels at hun faktisk er misfornøyd med kroppen sin, dels at det er vanskelig å være lei seg eller trist uten å kunne forbinde det med noe konkret.
Det er ingen tvil om at de voksne dagens 3040 åringer har bidratt heftig til kroppsfiksering med sin konkrete adferd: Evige diskusjoner om slankekurer, pene og slanke kvinners nesten latterlige opptatthet av sine «overflødige» 1300 gram, statens massive jakt på overvektige barn og unge, motebutikkenes ansatte og ikke minst reklamebransjen. Sistnevnte tjener mange flere penger på å vekke vår dårlige samvittighet enn på å etterkomme våre reelle behov.
Det store og viktigste spørsmålet er selvfølgelig om datteren din ville hatt samme adferd uten de nevnte kulturfenomenene. Har hun lav selvfølelse? Er det noe i familien hennes eller i hennes eget hode som plager henne? Har adferden kommet gradvis av seg selv eller har en jevnaldrende «mobbet» henne med en sårende bemerkning, som brakte henne ut av balanse? Alle disse spørsmålene kan det være umulig å få svar på i dag.
Ta det rolig
Faktum er at hun har disse tankene og følelsene. Og selv om det smerter å være vitne til det, ville jeg ikke forsøkt å overbevise henne om noe annet, hvis jeg var deg. Det er fint at hun kjenner til din historie og synspunktet ditt. Men herfra er din viktigste funksjon å anerkjenne henne slik som hun er: «Ja, jeg vet jo at du tenker slik. Det må være vanskelig for deg, og jeg skulle ønske at jeg kunne trylle det vekk.»
For det store flertall av disse unge kvinnene forsvinner heldigvis den depressive selvkritikken og blir erstattet av mer nyanserte tanker og følelser. Ventetiden kan være uutholdelig for alle parter, men er selvfølgelig verst for henne selv. Dine egne erfaringer og din finfølelse har vært en ressurs for dere begge inntil nå. Det er bare å holde frem som du stevner.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015