Mange opplever et følesesmessig drama når barnet skal overlates til barnehagen.
Datteren min på tre og et halvt år har ikke gått i barnehage. Jeg har i stedet passet andre barn hjemme slik at hun har hatt noen å leke med. Til høsten vil det imidlertid ikke lenger være barn å være sammen med, og hun kommer da til å være alene med meg.
Hun har fått barnehageplass, men nekter fullstendig å prøve den muligheten. Når vi snakker om at hun skal begynne å gå i barnehagen, blir øynene fulle av angst og hun begynner å gråte. Jeg sier at hun ikke er tvunget men at jeg gjerne vil at hun prøver det en stund for å se om det er så ille som hun tror. Men hun bare skriker og ber om å få slippe.
Bør jeg likevel tvinge henne? Det hører med til historien at vi får et barn til på samme tidspunkt som hun skal begynne i barnehagen. Vil det være uheldig for henne med to slike store forandringer samtidig?
Jeg kjenner på meg at jeg ikke gleder meg til å sende henne i barnehagen. Dette er vanskelig, og jeg ville helst ha hatt henne hjemme til hun skal begynne på skolen. Men på grunn av den nye babyen som er på vei, ser jeg at det kan være lurt at hun begynner i barnehagen likevel. Kan det være det hun reagerer på? At hun bare reflekterer det jeg føler?
Svar:
Det lyder jo voldsomt og timingen er ikke så heldig. Jeg vil anbefale at du begynner allerede nå med korte besøk i barnehagen en gang i uken. Dersom pedagogene er med på det, kan dere finne et barn der som kan være «vertinne» for datteren din. Eller hun kan bare sitte på fanget ditt, hvis det er det hun vil. Snakk med henne om det hun har opplevd, det hun likte og ikke likte uten spesielle kommentarer eller forsøk på å motivere fra din side. Snakk også med lederen. Hun har helt sikkert opplevd lignende tilfeller.
På dette grunnlaget er det vanskelig for meg å ha noen mening om hvem som har knyttet seg mest til hvem, og hva det betyr at du «ikke gleder» deg til å sende henne fra deg. Er det bare «gleden» som mangler, eller er angst og bekymring inne i bildet?
Vi mennesker tar ofte beslutninger uten å være helt klar over våre motiver. Kanskje det vil lønne seg for deg å ta en prat med mannen din om tankene og argumentene som i sin tid gjorde at du bestemte deg for å være hjemme sammen med datteren din. Vær spesielt oppmerksom på de fordelene det innebar for deg som menneske og mor.
Ikke klar
Jeg har ikke møtt så mange foreldre i din situasjon, men svært mange som opplevde et stort følelsesmessig drama når barna skulle overlates til barnehagen. Ofte var det slik at barnet ikke ville si farvel når moren var med, men gjorde det uten problemer når faren var med. Mødrene var i deres egen bevissthet «klare» til å dra på jobben og følte seg trygge på barnehagen og personalet. Men da vi undersøkte det nærmere, kunne de nesten alltid merke at de følelsesmessig ikke var klare til å oppgi den tette kontakten døgnet rundt. Ofte var denne erkjennelsen nok til å løse opp situasjonen, og barnet kunne gå inn i barnehagen uten å føle seg ansvarlig for mors ubevisste dilemma.
Når du og mannen din har snakket sammen om dette noen ganger, vil du bli klokere på deg selv og dermed også på din datters holdning til barnehagen. Noe tyder på at hun speiler dine blandede følelser. Men selv om vi stort sett har gode barnehager, er de jo funnet opp av de voksne for de voksnes skyld. Det betyr ikke at barn ikke også har behov for, og lyst til, å være sammen med andre barn. Men å begynne i barnehagen kan være en ganske overveldende måte å få innfridd dette behovet på: Barnet kan hverken velge hvilke barn eller hvilke voksne det skal være sammen med. Det må la seg oppsluke av et veletablert kollektiv. Derfor kan det være klokt at du også ser litt på egne holdninger og følelser overfor det å være sammen med mange mennesker eller bare fremmede.
Voldsomt tap
Kanskje løser dette opp for din datters følelser, og da er timingen ikke så viktig. Dersom det ikke gjør det, ville jeg nok ha ventet et par måneder til det nye barnet er kommet til verden og datteren din har hatt muligheten til å oppleve og venne seg til å være adskilt fra deg, som jo under alle omstendigheter vil skje. Utover gleden og kjærligheten vil jo den nyfødte nøkternt sett medføre et voldsomt tap nemlig 50 prosent av alt det hun hadde helt for seg selv før fødselen, som foreldrenes tid, oppmerksomhet og beredskap.
Når jeg leser brevet ditt, kan dette gå begge veier. Hun kan føle seg så sammensmeltet med deg at hun uten problemer glir inn i rollen som den kjærlige og omsorgsfulle storesøsteren, eller hun kan reagere med punktvis motvilje mot det nye familiemedlemmet. Psykologien beskriver ofte det siste som «søskensjalusi», men det er det faktisk sjelden. Det er bare barnets eneste måte å bearbeide tapet sitt på, dersom de voksne ikke anerkjenner det som en naturlig konsekvens av familieforøkelsen.
Det er viktig at mannen din prioriterer samværet med datteren deres et år fremover, og kanskje er det også han som kan spille hovedrollen i forbindelse med innkjøringsperioden i barnehagen slik at du med god samvittighet kan ta deg av den nye babyen og deg selv. Det som datteren din trenger mest fra deg, har hun så vidt jeg kan se allerede fått. Vi kan jo ikke bebreide henne at hun gjerne vil ha mer.
Jeg håper barnehagen vil være i stand til å romme deres virkelighet og være villig til å respektere at noen barn må erfare dens fortreffelighet før de helt tør å gi seg hen til den. Den vil helt sikkert se datteren deres fra en annen vinkel. Ta imot det som et velkomment supplement og som en hjelp til din og hennes adskillelse.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015