Tilknytning, en menneskerett.

Hendelsene på grensen mellom USA og Mexico, hvor barn har blitt skilt fra sine foreldre over flere uker, har satt et sterkt søkelys på viktigheten av tilknytningen mellom barn og foreldre. Vi vet stadig mer om skadevirkningene for barn ved separasjon fra sine foreldre, og betydningen av å behandle adskillelse mellom barn og foreldre på en best mulig måte, både i kortere, hverdagslige separasjoner, og i mer langvarige separasjoner.

Jessica L. Borelli, Ph.D og Associate Professor of Psychology and Social Behavior ved University of California, Irvine, har i forbindelse med de forferdelige hendelsene I USA skrevet en artikkel, Separation is Never Ending: Attachment Is a Human Right, om tilknytning og konsekvensene av separasjon i Psychology today, sammen med 40 andre fremtredende forskere på dette feltet.

Disse forskerne deler den grunnleggende oppfatningen, basert på omfattende forskning, at tilknytning bør sees som en grunnleggende menneskelig rettighet og at separasjon av barn og foreldre, spesielt slik det har foregått ved grensen mellom USA og Mexico, er galt og skadelig.

Boreli beskriver hvordan barn går gjennom tre ulike faser ved lengre separasjon, protest, fortvilelse og frakobling. Dette kan skje også når separasjonen foregår av rutinemessige årsaker, når barna passes på og fysisk sett har det bra. Borelli skriver:

“‘During prolonged separations, children progress through three phases: protest, despair, and then detachment. These effects can be observed even when children experience prolonged separation for relatively routine reasons, and can occur when children are well-fed, housed, and looked after during the separations.”

Adskillelse fra foreldrene vil også påvirke utviklingen av barnets hjerne, læringsevne og fysiske helse. Barn opplever separasjon som spesielt stressende og belastende fordi de har et grunnleggende behov for for foreldrenes fysiske og psykologiske tilstedeværelse. Dette er basert på barnets grunnleggende overlevelsesinstinkt, og den betydning foreldrene har for barnets overlevelse, evolusjonsmessig sett.

Jessica Borelli forklarer hvordan barnets instinktive reaksjon og opplevelse av separasjon fra foreldrene formes:

“Being left alone is inherently dangerous, signaling the potential of even more danger to come. If the parent doesn’t come back, how can a young human find food? Seek shelter? Be protected?”

“By all metrics, the presence and availability of the caregivers is an integral part of emotional security throughout children’s development.”

Når mennesker, både barn og voksne, opplever frykt øker produksjonen av stresshormoner kraftig. Barns om blir separert fra sine foreldre vil oppleve dette som en potensiell trussel og en kraftig og vedvarende stressreaksjon. Dette kan føre til stressrelaterte endringer i barnets hjerne med langvarige og kanskje permanente negative konsekvenser.

Når et barn er redd vil barnets umiddelbare reaksjon være å søke nærhet, kontakt og trøst hos en av foreldrene. Om dette ikke er mulig kan barnets stressreaksjon og frykt øke kraftig. Denne reaksjonen involverer en rekke stresshormoner, hele kroppen og hjernen, og om den vedvarer vil dette påvirke barnets angstnivå, evne til å oppleve trygghet, tenke, leke og lære.

Barns stressreaksjon ved separasjon fra foreldre er noe de fleste har observert i vanlige hverdagslige situasjoner, og er også godt dokumentert i forskning, som i studier som bruker en metode kalt Mary Ainsworths “fremmed situasjon” hvor barn i en kort periode, noen få minutter, blir værende igjen hos en ukjent omsorgsgiver mens forelderen, oftest mor, går ut av rommet.

Jessica Borelli beskriver hvordan barn reagerer på selv korte separasjoner av denne typen, med protester, gråt, økt puls og endringer i stresshormonet kortisol:

“This mild separation can invoke protest, crying, enhanced heart rate, and changes in cortisol, which, for children with more difficult backgrounds, may be prolonged.”

Omfattende forskning viser at tilknytning er en grunnleggende viktig dimensjon ved barns sunne utvikling og vesentlig for at barn kan oppleve trygghet, leke, lære og utvikle seg optimalt gjennom livsløpet. Hvordan tilknytningen arter seg gjennom barns utvikling fra spedbarnsalder, tidlig barndom, skolealder og ungdomstid vil utvikle og endre seg over tid, men er viktig hele veien.

Jessica Borelli beskriver hvordan den umiddelbare fysiske nærheten, i tillegg til den psykologiske tilgjengeligheten, er vesentlig i spedbarnsalder, mens i senere barndom og ungdomstid er den umiddlebare fysiske nærheten mindre viktig, mens den psykologiske tilgjengeligheten fortsatt er vesentlig:

“The powerful need for connection to attachment figures persists throughout children’s development, with elementary-aged children strongly relying on parents’ psychological availability rather than their near-constant physical presence.”

Her i Famlab støtter vi det grunnleggende budskapet fra Jessica Borelli, at tilknytning bør sees som en grunnleggende menneskelig rettighet. Separasjon av barn og foreldre er noe som bør unngås så langt det er mulig, innenfor rammen av hensynet til barnets beste. Uansett situasjon, må man ta hensyn til at langvarig separasjon av barn og foreldre kan kan ha vesentlige negative konsekvenser på barnets utvikling. Borelli advarer: