Selvregulering, samregulering og reguleringstøtte

Fra samreguleringsmodellen til modellen.

Begrepet reguleringsstøtte ble først tatt i bruk av psykologene Dag Øystein Nordanger og Hanne Cecilie Braarud i deres artikkel i Psykologtidsskriftet fra 2014 (Braarud og Nordanger, 2014).

De skriver i hovedsak om reguleringsstøtte i relasjon til traumer, men regulering, samregulering og reguleringstøtte er grunnleggende viktige fenomener i måten vi mennesker fungerer på, og relevant for alle mennesker, både barn og voksne, i alle roller.

Og spesielt viktig for alle barn fra fødselen og i de første leveårene.

Mennesker påvirker og regulerer hverandre

En av de viktigste og mest grunnleggende av disse dimensjonene er hvordan vi påvirker hverandres opplevelse av om en situasjon er trygg eller ikke.

Og vi vet i dag at denne gjensidige påvirkningen også helt konkret er fysisk, fysiologisk/kroppslig/biologisk, spesielt relatert til både positivt og negativt stress, trygghet og utrygghet mm.

Barn er spesielt sensitive for denne påvirkningen, og utviklingen av hjernen, både fysiologisk og funksjonelt, påvirkes i stor grad av barnets opplevelse av relasjonell trygghet, utrygghet, og positivt og negativt stress.

Regulering, en grunnleggende kapasitet.

Klikk på bildet for å se en større versjon

Del gjerne dette bildet. Du kan også laste det ned til bruk i presentasjoner ol.

 Et enkelt eksempel er om et lite barn er sultent, så vil barnet kjenne sult, som er et signal om en fysiologisk ubalanse, og raskt gi lyd fra seg. 

Vi kan med andre ord lære å regulere den indre impulsen bedre og utvikle flere strategier for hvordan vi håndterer impulsen, om vi handler på den eller ikke, og hva vi isåfall gjør.

Babyen er helt avhengig av hjelp fra andre, både for å regulere følelsen, å bli forstått, og å løse problemet. Det litt større barnet vil kunne klare å finne noe mat selv men vil ofte trenge hjelp både til å regulere følelsene og det praktiske. Det vil også i stor grad være kulturelt og samfunnsmessig betinget hvor mye barnet forventes å klare selv, og når.

Men vi  voksne har ideelt sett lært å klare langt flere ting selv, selv om vi selvfølgelig også i stor grad er avhengig av hverandre. Vi kan si at vi har bedre evne og kapasitet til selvregulering.

Et annet eksempel er om vi tenker oss to 10 år gamle skoleelever som jobber med den samme matteoppgaven, og ikke får den til. Den ene reagerer med å prøve igjen. Så prøve igjen, og en gang til, før han rekker opp hånden for å få hjelp.

Om læreren ikke umiddelbart er tilgjengelig klarer han å vente, og jobber med neste oppgave i mellomtiden. Den andre eleven blir mer frustrert, ser etter læreren med en gang, og når læreren ikke er tilgjengelig gir han opp, krøller papiret sammen og kaster det på en medelev.

Utfordringen, mattestykket, er den samme for begge to, men fordi de har ulik kapasitet til selvregulering reagerer de helt ulikt. Den første gutten har flere strategier, og klarer å bruke de, og regulerer sin egen frustrasjon bedre. Den andre blir lettere dratt inn i sin egen frustrasjon, har færre strategier eller bruker ikke de strategiene han har.

Den siste gutten har langt større behov for reguleringsstøtte enn den første, og er mest sannsynlig også betydelig mer sensitiv for en uregulert kommunikasjonsstil fra de voksne.

Regulering er en fundamental og grunnleggende kapasitet, er tilstede til enhver tid i alle situasjoner, og påvirker så godt som alle sider ved oss selv og måten vi relaterer oss til hverandre på.

Regulering dreier seg også i stor grad om hvordan vi forholder oss til relasjonelt stress og relasjonelle utfordringer og vi har mulighet til å lære oss ulike  strategier for regulering, både individuelt og relasjonelt.

Autoregulering, selvregulering, samregulering og reguleringsstøtte.

Klikk på bildet for å se en større versjon

Del gjerne dette bildet. Du kan også laste det ned til bruk i presentasjoner ol.

Autoregulerende prosesser vil også kunne forventes å fungere bedre om barnet opplever trygghet gjennom støtte fra omsorgsgiver, og mindre godt om barnet opplever vedvarende utrygghet, enten pga mangel på støtte, eller invaderende eller skremmende oppførsel fra omgivelsene.

Selvregulering er en mer avansert form for egen regulering, og innebærer at kognitive kapasiteter anvendes for å løse indre og ytre utfordringer. Slik at balanse og trygghet reetableres gjennom reell problemløsning, på et personlig, relasjonelt og praktisk nivå.

Nyfødte har ikke evne til selvregulering. Hjernen og nervesystemet er ikke tilstrekkelig utviklet. Spedbarn er derfor helt avhengig av reguleringsstøtte fra andre. Evnen til selvregulering utvikles ikke før ca 10 – 12 måneders alder (Tatkin 2018).

Typisk vil barnet gradvis utvikle flere og mer avanserte strategier for selvregulering over tid, og det er også noe vi kan fortsette med langt opp i voksen alder (Barkley 2012). Denne utviklingen er i stor grad avhengig av at barnet opplever god og tilpasset reguleringsstøtte i hverdagslige situasjoner. 

Klikk på bildet for å se en større versjon

Del gjerne dette bildet. Du kan også laste det ned til bruk i presentasjoner ol.

Andreregulering innebærer som nevnt over at vi regulerer hverandre, og bidrar til hverandres indre balanse eller ubalanse. Samregulering har vært en mye brukt betegnelse på dette og ble det opprinnelige navnet på PLS modellen.

Slik jeg ser det så gir Dag Øystein Nordangers og Hanne Cecilie Braaruds begrep reguleringsstøtte et viktig bidrag her, da det i større grad og på en mer presis måte beskriver de situasjonene hvor den ene parten hjelper og støtter den andres regulering.

Responstrakten

Responsstrakten ble utviklet med fokus på relasjonen mellom barn og omsorgsgivere og for å undervise om utviklingsstøttende konfliktløsning, selvregulering og reguleringsstøtte i familier, barnehager og skoler, og også for bruk i undervisning om traumer og traumeterapi. Samtidig så kan modellen også være relevant for og kan tilpasses andre kontekster.

Modellen er også ment å være et hjelpemiddel for selvrefleksjon – vi kan bruke modellen til å utforske og reflektere over egne reaksjonsmønstre og ferdigheter, samt vurdere hvilke ferdigheter vi ønsker å fokusere på for videre utvikling av kapasitet for selvregulering og reguleringsstøtte.

Den visuelle metaforen med en trakt er brukt for å illustrere at vår kapasitet for læring, konfliktløsning og atferdsmessig- og kognitiv fleksibilitet, generelt og bredt sett, reduseres når stress og følelser av trussel, usikkerhet og negative følelser øker. Trakten, og vår kapasitet, er generelt større høyere oppe i trakten, og lavere lengre ned.

Responstrakten beskriver både reaksjoner som er mer spontane, positive og negative, sunne og usunne reaksjonsmønstre, men også positiv mestrings,- og løsningsorientert atferd og relasjonelle ferdigheter som kan bevisstgjøres, læres og også utvikles til et høyt nivå.

Dette inkluderer utvikling av kognitiv, emosjonell og atferdsmessig granularitet, det vil si vår evne til å gjenkjenne og skille mellom ulike følelser, ulike tankemønstre og ulike relasjonelle, kommunikative handlinger. I tillegg handler det om å utvikle kapasiteten til å akseptere og være komfortabel med uenighet og debatt, og akseptere konflikt, ubehag, smerte, stress og negative følelser til en viss grad, samtidig som man jobber med problemløsning og reparasjon. Og at vi gradvis utvikler denne kapasiteten over tid til å være i stand til å takle mer krevende, komplekse og potensielt stressende situasjoner.

Noen av responsene er mer impulsive i karakter, og andre krever fokusert læring, støtte, øvelse og utvikling for å tilegne seg. Det er viktig å være klar over at kravene og stresset i ulike situasjoner varierer, så ferdigheter som er enkle å bruke i en situasjon kan være vanskelig å ta i bruk i en annen situasjon, selv om de er like relevante og viktige i begge situasjonene.

Samregulering innenfor toleransevinduet, i lek og utforskningssituasjoner.

I lek og i andre enkle situasjoner hvor både barnet og den voksne deltar på en noenlunde jevnbyrdig måte, hvor barnet føler seg trygg og møter utfordringer som er innenfor barnets egen reguleringskapasitet, og uten noen særlig grad av konflikt, er det rimelig å kalle det som foregår i et godt samspill mellom barnet og den voksne for samregulering.

Her har barnet ikke et stort behov for ekstra støtte, og barnet kan også delvis lede leken og samspillet. Den voksne kan her også følge barnets initiativ og retning, samtidig som den voksne har ansvar for de ytre rammene, sikkerhet mm.

Allan Schore peker også på at evnen til selvregulering ikke bare er viktig med tanke på demping av negative tilstander, som har vært gitt mye oppmerksomhet, men også er viktig i forhold til økning og reduksjon av positive emosjoner.

Dette vil være viktig f.eks. under lek og nysgjerrighet under utforskning av seg selv, sitt sosiale og fysiske miljø. Denne formen for positive emosjoner som støtter opp under lek og utforskningsadferd vil være vesentlige for utvikling av stadig mer kompleks selvregulering og evne til problemløsning (Schore 2001a).

Reguleringsstøtte når barnet blir redd, lei seg, sint mm.

Men om barnet skulle bli lei seg, skuffet, sint eller redd, og om situasjonen er mer komplisert enn det barnet kan mestre selv, så har barnet nå mer behov for støtte fra den voksne, for å roe seg, bli trygg igjen, oppleve mestring og forstå og lære av situasjonen.

​Om barnet blir møtt på en tilpasset og relevant måte over tid så øker normalt barnets egen evne til selvregulering gradvis over tid, på en optimal måte.

Denne hjelpen fra voksne til selvregulering i situasjoner hvor barnet ikke klarer å regulere seg selv, eller har godt av ekstra hjelp til dette, er det mer presist å kalle reguleringsstøtte.

Reguleringsstøtte i konfliktsituasjoner.

​Det er en type av situasjoner hvor det å gi god reguleringsstøtte er mer krevende og vanskelig, og det er i potensielle konfliktsituasjoner. I slike situasjoner vil barnet ofte ha helt andre ønsker og planer enn den voksne, og bli lei seg, skuffet, sint eller redd på grunn av den voksnes beslutninger og handlinger. Barnet vil også lettere protestere, nekte å lytte til den voksne, skrike, gråte, sabotere prosessen på ulike måter, og også slå, sparke, bite mm.

Denne typen av situasjoner er de mest kompliserte og vanskelige situasjonene å møte på en god reguleringsstøttende måte. Og det er disse situasjonene PLS modellen er laget for. Formålet med modellen er å hjelpe voksne både å få gjennomført de daglige gjøremålene, løse konfliktsituasjoner og samtidig å gi bedre reguleringsstøtte til barn.

Reguleringstøtte når barn har opplevd traumer, har tilknyttningsutfordringer og andre reguleringsutfordringer.

​Som nevnt over så trenger alle barn reguleringstøtte i den første fasen i livet, og spesielt de første årene. Det første året har barnet liten eller ingen evne til egen selvregulering, men også de neste 3-5 årene så er barnet avhengig av relativt mye reguleringsstøtte.

Dette er viktig for at barnet skal kunne utvikle sin egen evne til selvregulering og samregulering på en optimal måte. Også videre i oppveksten så vil barn ha behov for reguleringsstøtte, for en optimal utvikling videre i livet. Dette gjelder også for voksne.

Men for noen barn, ungdommer, og også voksne, så er behovet for reguleringsstøtte betydelig større, av flere årsaker. Traumer, hendelser som skaper sterk frykt og utløser flukt/kamp og frysreaksjoner hos barnet, er en årsak.

Jo tidligere i livet et barn opplever traumer, jo større negativ effekt har det. Også tilknytningsforstyrrelser hos barnet gir større behov for reguleringsstøtte. En rekke diagnoser relatert til adferd, konsentrasjon mm, som ADHD mm. er også relatert til selvreguleringsutfordringer.

Mitt hovedfokus i utviklingen av PLS modellen har vært å gi konkrete og presise svar på hvordan vi kan støtte barns utvikling, spesielt relatert til utvikling av selvregulering, og hvordan vi kan gjøre det i de situasjonen hvor dette typisk er vanskeligst, i konfliktsituasjoner.

I tillegg sier modellen hvordan dette arbeidet kan foregå over tid, for å skape positive relasjonelle læringsspiraler, satt inn i en hverdagslig og pedagogisk kontekst, i familier, barnehager og skoler, for å støtte en gradvis økning av barns egen kapasitet for selvregulering.

Kapasitet for selvregulering utvikler seg gjennom livet.

Klikk på bildet for å se en større versjon

Del gjerne dette bildet. Du kan også laste det ned til bruk i presentasjoner ol.

Et viktig poeng er også at utvikling av reguleringskapasitet er en langvarig og nesten livslang prosess, da evnen til å håndtere stress, konflikter og komplekse situasjoner er noe vi kan fortsette å utvikle opp i høy alder.

Et av målene med PLS modellen er å hjelpe voksne med denne selvutviklingen, og å øke den voksnes kapasitet for egen regulering, samregulering og reguleringsstøtte i konfliktsituasjoner.

Veilederutdannelse i reguleringsstøttende kommunikasjon og konfliktløsning.

Vil du være lære mer om PLS modellen, og hvordan vi sammen kan skape gode, reguleringsstøttende relasjoner, for barn og voksne?

Det beste alternativet er da Famlabs veilederutdannelse. Du kan lese mer om denne her.